Abstract
Peder Balke (1804- 1887) virket som kunstner hele sitt voksne liv. Han kom gjennom en lang og uensartet kunstnerisk produksjon frem til sitt helt særegne uttrykk som hentet inspirasjon fra dekorasjonsmaleriet. Ved sin død var han nærmest glemt som kunstner. Først ved Norges Jubileumsutstilling i 1914 ble han trukket frem fra glemselen da ti av hans malerier ble inkludert i den retrospektive kunstavdelingen. Jubileumsutstillingen markerte 100-års jubileet for grunnloven av 1814 og gjenreisingen av Norges som selvstendig nasjon.
Med Jubileumsutstillingen som utgangspunktet viser jeg endringer i synet på kunstneren, og gransker hvilken rolle utstillingen spilte for den videre utviklingen av Balkes anerkjennelse. Dette synliggjøres ved hjelp av en kronologisk kartlegging av reaksjonene på Balkes kunst gjennom litteratur, anmeldelser og faktaopplysninger både fra hans samtid og første halvdel av 1900-tallet. I forbindelse med utstillingen behandler oppgaven målsettingen med arrangementet, og omstendighetene rundt utvelgelsen av verkene som ble foretatt av maleren Hans Ødegaard (1876-1943). Samtidig gis det for første gang en fullstendig oversikt over Balkes malerier fra denne utstillingen.
Jubileumsutstillingen dannet en nødvendig forutseting for revurderingen av hans kunst, og etter 1914 ble det rettet stadig mer oppmerksomhet mot Balke både som kunstner og person. Med holdepunkt i to senere utstillinger vises utviklingen i Balkes anerkjennelse; nemlig utstillingen i Blomqvist Kunsthandel i 1924, og minneutstillingen i Kunstnernes Hus i 1954. Blomqvist Kunsthandel tok opp tråden fra Ødegaard da de i 1920-årene utstilte Balkes maleri ved flere anledninger, og drev nærmest en kampanje for å høyne Balkes anerkjennelse. Deres utstilling over kunstneren i 1924 utgjør høydepunktet i Balkes anseelse, og førte til at Nasjonalgalleriet omsider gikk til innkjøp av hans maleri.
Utstillingen i Kunstnernes Hus ble arrangert som en hyllest til Balke 150 år etter hans fødsel. Med denne omfattende utstilling av Balkes kunst ble hans navn for alvor befestet som del av den norske kanon fra 1800-tallet.