Kunstkritikeren Jappe Nilssen og hans kamp for anerkjennelse av Edvard Munchs kunst, belyst gjennom hans anmeldelse av Munchs utstilling i Kunstnerforeningen 1913.

Abstract

Sammendrag

Kunstkritikeren Jappe Nilssen (1870-1931) var en forkjemper for Edvard Munchs kunst. Målet med denne oppgaven er å utforske hans motivasjoner og senere belyse dem gjennom en grundigere gjennomgang av en av hans anmeldelser om Edvard Munch og hans kunst. Nilssens motivasjoner ble formet tidlig i ungdommen. Nilssen ble student et år tidligere enn sine jevnaldrende og hadde en lidenskapelig interesse for kunst, litteratur og teater. Nilssen skrev flere romaner, med Nemesis som den første i 1896. I slutten av 1880-årene innledet Jappe Nilssen og Edvard Munch et vennskap som skulle vare i over 40 år. Nilssen var en av de få som kunne vandre som han ville ut og inn av portene på Ekely da kunstneren ble gammel. Jappe Nilssen overtok kritikerposten i Dagbladet i 1909. Han ble nå en oppfølger av en norsk kunstkritisk tradisjon, som han var en del av frem til sin død i 1931. I forhold til Munchs kunst kunne Nilssens lidenskapelige meninger synes radikale nok. Det er heller ikke noe som kan tyde på at man kan karakterisere Nilssen som konservativ. Slik sett passet Nilssens formuleringer inn i henhold til Dagbladets idékamp, agitasjon og formidling. I tillegg til den støtte Dagbladet kunne bidra med i kampen for anerkjennelse av Munchs kunst, hadde Nilssen også støtte i sitt eget miljø. Helt fra de første bohemedagene hadde kameratene holdt både foredrag, publisert og debattert det nye geniet i europeisk malerkunst. Dette passet også godt til tidens syn på kunstnerkallet og den kunstnerfødte kunstner. Ved en grundigere gjennomgang av Nilssens anmeldelse om Munchs utstilling i Kunstnerforeningen i 1913, blir motivasjonene som tidligere er funnet i oppgaven bekreftet. Anmeldelsen gjenspeiler både Nilssens personlige relasjoner til kunstneren og til deres felles miljø med sine etablerte forestillinger. Nilssen formulerer kunstnerens intensjoner nettopp på grunnlag av dette. Slik søker han også å nå sitt mål med anmeldelsen, som er å oppnå anerkjennelse for Edvard Munchs kunst. Nilssen spiller på hele registeret av kunnskap, følelser og assosiasjoner for å vekke forståelse for det store geniet. Hans personlige relasjoner til kunstneren stiller ham i en priviligert posisjon som gir ham betydelige fordeler til å formulere et overbevisende budskap.