Herkulesmyten i noen italienske villaer på 1500-tallet. Funksjon og ikonografi

Abstract

Sammendrag

Masteroppgaven belyser utviklingen i bruken av Herkulesmyten i noen italienske villaer på 1500-tallet. I de store villa-anleggene ble det utviklet ikonografiske program som skulle glorifisere eierne. Herkulesikonografien er inkorporert i de ulike temaene som ble skapt for villaene. Herkulesfremstillingene i interiør og hager må derfor også sees i sammenheng med andre elementer. Alle elementer er del av en større sammenheng knyttet til gitte temavalg.

Forskningslitteraturen det henvises til vedrørende renessansens villa-anlegg i Italia, er skrevet av amerikanske forskere som David R. Coffin, Claudia Lazzaro og Elisabeth MacDougall. Noen nyere italienske forskere er også trukket inn som Marcello Fagiolo og Maria Luisa Madonna.

Utgangspunktet er villakonseptet på 1500-tallet med den betydning villaen fikk for de mektige familiene. Antikken var idealet, og det fantes mange kilder, både litterære og arkeologiske som ga ideer og inspirasjon til 1500-tallets villautvikling. Med bakgrunn i selve Herkulesmyten, belyses hvordan hans liv blir tolket og forstått av ulike forskere. Samtidig må bruken av denne myten spesielt også ses i sammenheng med den generelle bruk av antikke myter i villa-anleggene. Viktige begreper i tiden knyttet til maktideologien er virtus (dyd) og den katolske kirkes ideologi bygget på gode gjerninger og frelse.

Tre av tidens mektige familier blir presentert. Det er Medicifamilien i Firenze, Este- og Farnesefamiliene i Roma. Med utgangspunkt i kjente Herkulesfremstillinger fra antikken, beskrives hvordan Herkulesmyten ble fremstilt i fire store villaanlegg på 1500-tallet; Villa Castello ved Firenze eiet av hertug Cosimo I; Villa d´Este i Tivoli eiet av kardinal Ippolito d´Este, Villa Farnese i Caprarola eiet av kardinal Alessandro Farnese og Villa Lante i Bagnaia eiet av kardinal Gambara. Alle villaanleggene hadde mytiske og geografiske referanser til stedet og eieren, som ble knyttet til egne ikonografiske program, der eierens glorifisering er hovedmotivet. Ved å sammenligne bruken av Herkulesmyten i disse villa- og hageanleggene, belyses hvordan ikonografiske program utviklet seg til å bli mer komplekse og flertydige.

Programskaperne var ansatt av sine oppdragsgivere og laget de ikonografiske programmene i nært samarbeid med disse og andre lærde menn ved hoffet. Til dette arbeidet var det behov for solid kunnskap innen fag som arkitektur, ingeniørfag, arkeologi, filosofi, mytologi, litteratur og poesi. Det fantes mange oppslagsbøker som også utviklet nye tilnærmelser til tidligere tolkninger av mytene. Alt ble brukt for å etablere en heroisering og glorifisering av stedets eier. Det kan oppstå uklarhet når programmene åpner for intrikate tolkninger av mytene. Grundig kjennskap til programskaperens intensjoner synes å være en forutsetning for å kunne tolke programmene riktig. Problemet er at det ikke finnes detaljerte nedskrevne program. Man må derfor søke i programskaperens egne skrifter og hos samtidens forfattere for å finne løsningen. Bruken av Herkulesmyten i villa-anleggene har mange fellestrekk som synes enkle å tolke. Når temaer og myter flettes inn i hverandre, kan tolkningen likevel bli mer utfordrende.