Fotografi, fenomenologi og nærværserfaring : en undersøkelse av fotografiets nærværsdimensjon på bakgrunn av Roland Barthes’ punctumbegrep og Joel-Peter Witkins og David Nebredas postmoderne kunstfotografi

Abstract

Dagens kunstteori preges av en semantisk orientert og kontekstualiserende omgang med fotografiet. Dette er en mangelfull tilnærming, hvilket blir særlig tydelig i forhold til enkelte typer fotografi. Egnede eksempler på dette er den amerikanske kunstneren Joel-Peter Witkins Anna Akhmatova (1998) og den spanske kunstneren David Nebredas fotobok Autoportraits (2000). Disse postmoderne og iscenesatte bildene henvender seg til betrakteren med en sanselig appell som understreker hvordan en analyse som ikke tar høyde for fotografiets effekt blir problematisk. På bakgrunn av dette, drøftes det i oppgaven om det ikke fortsatt gir mening å snakke om et fotografiets nærvær. Her diskuteres også verdien av en mottagerorientert tilnærming til fotografiet. Oppgaven er todelt. I den første delen utvikles et nærværsbegrep på grunnlag av Roland Barthes begrep punctum. Begrepet diskuteres i hans La chambre claire: Note sur la photographie (Det lyse rommet: Tanker om fotografiet) fra 1980. Her gjør Barthes et skille mellom studium, fotografierfaringens felleskulturelle og språklige meningsnivå, og punctum, erfaringens subjektive og ikke-språklige meningsnivå. Sistnevnte viser til opplevelsens nærværsaspekt. I oppgaven diskuteres dette konseptet gjennom en sammenlesning av Det lyse rommet og Maurice Merleau-Pontys kroppsorienterte fenomenologi. I oppgavens andre del ble dette nærværsbegrepet operasjonalisert i analyser av nevnte Witkins og Nebredas bilder. Ved å trekke inn punctum som analyseredskap i forhold til disse bildene, fremkom det hvordan de uttrykker en fenomenologisk bevissthet som bare sjelden knyttes til det postmoderne fotografiet. På den ene siden forholder Witkin og Nebreda seg til den fortolkningsmessige distansen og de kontekstuelle forskyvningene som nødvendigvis skiller bildet og betrakteren, mens de på den annen side åpner for nærværserfaring – men da på et erfaringsnivå. Det dreier seg med andre ord ikke om en direkte og uformidlet tilgang til virkeligheten gjennom fotografiet, men om en bevissthet om den subjektive betrakterens aktive rolle i betydningsproduksjonen.

Contemporary art theory is dominated by a semantic and contextualizing approach to photography. This approach seems insufficient in relation to certain photographs, such as Anna Akhmatova (1998) by the American artist Joel-Peter Witkin and the photobook Autoportraits (2000) by the Spanish artist David Nebreda. These works contain post-modern and staged pictures that appeal to the viewer’s senses in a way that makes obvious the problem of not bringing the photograph’s effect into question. In light of this experience, the thesis discusses the value of applying a concept of presence on photography. It also discusses whether a viewer-oriented approach to photography is meaningful. The project is divided into two parts. In the first part of the thesis, a concept of presence is developed on the basis of Roland Barthes’ term punctum. This concept is discussed in his La chambre claire: Note sur la photographie (Camera lucida: Reflections on photography), written and published in 1980. Here Barthes makes a distinction between the studium, the photographic experience’ semantic and culturally specific aspects, and the punctum, the experience’ subjective and non-semantic aspects. The latter should be read as Barthes’ conception of photographic presence. The concept is discussed in the thesis by juxtaposing Barthes’ thoughts with Maurice Merleau-Ponty’s body-oriented phenomenology, to get at a concept of presence pertinent to the study of specific photographs. In the second part of the thesis, the punctum was applied to the above mentioned photographs by Witkin and Nebreda. The analyses of these pictures made it clear how they express a phenomenological awareness that is seldom attributed to post-modern photography. On the one hand, Witkin and Nebreda points at the contextual deferrals and interpretative distance between the picture and the viewer, while on the other hand making presence possible – as experience. That is, not as a direct access to reality by means of photography, but as an awareness of the subjective viewer’s active role in the photograph’s production of meaning.