Sua mano and modo et forma requirements : balancing individual creativity and collective traditions in contracts for altarpieces in the Italian Renaissance

Abstract

Denne oppgaven analyserer bruken av to konkrete klausuler i 10 kontrakter for alterbilder fra den italienske renessansen. Sua mano klausulen krevde at kunstneren skulle bruke sin egen hånd i arbeidet og ikke delegere innad på malerverkstedet, mens modo et forma klausulen innebar at kunstneren skulle ta utgangspunkt i et annet alterbilde og bruke det som modell. Analysen gjelder for det første hvilken betydning klausulene hadde i den kunstneriske praksis. Hvilken virkning hadde klausulene på bildene til kunstnere som Piero della Francesca og Domenico Ghirlandaio? For det andre analyserer oppgaven forholdet mellom de to klausulene og utviklingen i datidens kunstteori. Var klausulene et uttrykk for endrede estetiske preferanser i kunstteorien i renessansen? Utgangspunktet for analysene i oppgaven er en mer generell forklaring av kontraktssituasjonen og de typene klausuler som var mest vanlige.

Oppgaven konkluderer med at virkningen av sua mano klausulen i praksis varierte betydelig og at kunstnerne fortsatte med delegering i verkstedet på tross av detaljerte klausuler om bruk av egen hånd. Dette gjaldt særlig predellaen og bakgrunnsmotivene. Oppgaven finner likevel at klausulen hadde en viss virkning. Eksempler på at mer arbeid ble utført individuelt, særlig ansikter på helgener og Jomfru Maria fremheves. Det er vanskelig å finne dokumentasjon for tvister som gjelder oppfølging av sua mano klausuler. En annen konklusjon er at bruken av modo et forma klausuler ikke førte til betydelige innskrenkninger i innovasjon og nyskaping ved formgiving basert på tradisjonell ikonografi for alterbilder. Mange andre faktorer som blant annet kunstnerens status, forholdet mellom klient og maler, kvaliteten og statusen til modellen og tid og pris var langt viktigere.

Oppgaven konkluderer videre med at de to klausulene var uttrykk for en klarere kvalitetsbevissthet hos klientene i et marked preget av økende etterspørsel. Sua mano klausulen var en indikasjon på at klienten var opptatt av skjønnhet i sentrale deler av bildet, slik som hodene til helgener. Også modo et forma klausulen vitner om en klient som ønsket å bruke verk av høy kvalitet til å sikre minst like høy kvalitet i sitt eget verk. På den annen side finner oppgaven ikke grunnlag for å se på sua mano klausulen som et tidlig uttrykk for en kunstteori med fokus på den individuelle, geniale artist med kreativitet og autentisitet slik det har vært hevdet andre steder. Tvert i mot er det vanskelig å se klausulene som uttrykk for noe annet enn økt oppmerksomhet rundt kvalitet og malerferdigheter i den italiensk renessansen.

This thesis analyses the use of two specific requirements in ten contracts for altarpieces in the Italian Renaissance. The sua mano clause required the artist to use his own hand and not engage in significant work shop delegation, while the modo et forma clause implied that the artist had to use another altarpiece as a model. First, the analysis looks at the impact of the requirements in practice; what effect did the clauses have on the paintings of artists like Piero della Francesca and Domenico Ghirlandaio? Secondly, the analysis looks at the relationship between the clauses and the developments in art theory at the time; were the clauses a result of shifting aesthetic preferences? As a starting point for this, the thesis analyses at the role of contracts in the art market around 1450 more in general and offers an overview of the types of clauses that were used.

In a first conclusion, this thesis finds that the impact of the sua mano clause varied very much in practice. Despite clear and detailed provisions, artists still took quite significant liberties in the workshop. The sua mano clauses thus seem not to have been decisive in the development towards more coherent altarpieces by individual masters, although they were followed strictly in some cases. There are also few examples of litigation following workshop delegation. A second conclusion is that the use of different types of modo et forma clauses did not restrict innovation and new approaches to traditional altarpiece iconography. Actually, many other factors like the status of the artist, the relationship between artist and client, the quality and status of the model and the time and effort put into the work were more decisive.

Thirdly, based on art theory around 1500, this thesis finds that the two requirements were indirect reflections of more quality-orientated clients in a demand-driven art market. Sua mano clauses were a clear indication of the client’s occupation with beauty in certain parts of the altarpiece, in particular the heads of key figures. The modo et forma clause shows that the client wished to relate to high quality models and masters. On the other hand this thesis does not find a basis for more elaborate arguments that have been put forward by other scholars. The sua mano clause seems not to be early reflections of an art theory based on the rise of the individual artist, innovative and creative art or authenticity. In fact, the analysis of art theory from the period and the contract clauses could not support any other conclusion than a confirmation of a continued quest for quality and beauty in Renaissance Italy.