Der historien er bygd inne : nye bygningskonstruksjoner over middelalderruiner

Abstract

Mens ulike diskusjoner fortløpende blir ført rundt kulturminner fra nyere tid, kan det virke som om enigheten om bevaringen av faste kulturminner fra middelalderen er svært bred. Dette avspeiles i det norske lovverket for kulturminner der den aldersbestemte verdien bare blir vektlagt i kulturminner fra middelalderen, eller eldre. Lovverket som omhandler kulturminner fra før-reformatorisk tid (før 1537), er svært strengt. Det legger ned forbud mot inngrep i og rundt de automatisk fredete kulturminnene. Kulturminneloven sier at ingen kan sette i gang tiltak som kan skade, ødelegge, grave ut, flytte, endre, tildekke, skjule, eller på annen måte skjemme kulturminnene, hvis ikke det er gitt tillatelse til det. På tross av et strengt lovverk har det vist seg at de automatisk fredede kulturminnene stadig blir utsatt for små og store endringer og inngrep. Dette er prosesser som har vært lite debattert. Jeg opplever at det er behov for en nærmere kartlegging og diskusjon rundt prosess og praksis på dette område.

Under et introduksjonskurs i kulturminnevern som gikk ved NTNU i 2003 ble jeg oppmerksom på at det fantes flere anlegg i Norge der middelalderruiner er bevart in situ , men omgitt av en ny bygning, eller bygningskonstruksjon. Å bevare ruinen ved å bygge til, eller sette nye bygningskonstruksjoner over middelalderruinen er et drastisk inngrep i de aktuelle kulturminnenes situasjon. Med tanke på lovens strenge formuleringer for de automatisk fredete kulturminnene mener jeg det er interessant å se nærmere på denne type sammensatte anlegg. Dispensasjonen som ble gitt fra kulturminneloven og hvordan premissene for byggetillatelsene ble utformet er i denne sammenheng viktig.

Byggherre og arkitekt er sentrale aktører når en bygning skal formgis, mens den autoriserende myndighet normalt har en perifer rolle i byggeprosessen. Involverer utbyggingen derimot fredete kulturminner kommer den autoriserende myndighet inn som en tung tredje aktør. For å finne frem til hvordan denne aktøren har påvirket formgivningen av konkrete bygninger har jeg gått inn i saksdokumentene til Ruinkirken på Sola (1991-1995) tegnet av Louis Kloster fra arkitektfirmaet Hoem, Kloster, og Jakobsen, og Vernebygget på Hamar (1987-1998) tegnet av Kjell Lund fra arkitektfirmaet Lund og Slaatto. For disse to bygningene var Riksantikvaren den autoriserende myndigheten. Gjennom en kartlegging av byggeprosessen til bygningene håper jeg å få svar på spørsmålet:

I hvilken grad, og på hvilken måte har Riksantikvaren i posisjonen som den autoriserende myndigheten påvirket den endelige utformingen av Sola ruinkirke og Vernebygget på Hamar?

I avhandlingen vil jeg kort redegjøre for ulike restaureringstrategier, og belyse hvordan bevaringsteori kan påvirke utformingen av arkitektur som berører eldre bygningskonstruksjoner. Veneziacharteret står her sentralt. Avhandlingen er samtidig en verksoppgave der jeg har kartlagt byggeprosessen til Sola ruinkirke og Vernebygget på Hamar ved en gjennomgang av sakspapirene. Gjennom hendelsesforløpet og kronologien i byggeprosessen vil vernemyndighetenes rolle og føringer fremlegges og analyseres opp mot det arkitektoniske uttrykket. Med arkitektonisk utrykk sikter jeg til materialvalg, form, konstruksjon og sammenhengen til den opprinnelige arkitektoniske konstruksjonen på stedet.