Kristus i dødsriket i norsk middelalderkunst : Billedmotivets forankring i europeisk ikonografi, teologi og trospraksis

Abstract

I denne avhandlingen presenteres en undersøkelse av billedmotivet Kristus i dødsriket i norsk middelalderkunst. For første gang er de norske bildene gjort til gjenstand for en utdypet analyse og fortolkning. Fire av de syv analyserte billedframstillingene skriver seg fra alterfrontaler fra Eid, Volbu, Årdal og Røldal stavkirker. Ett bilde inngår i billedsyklusen fra Ål stavkirkes kortak, og ett hører til en billedsyklus i en alternisje i Tanum kirke. Det siste av de syv er et relieff på Borre triumfkors. Disse framstillingene representerer det samlede norske billedmaterialet av motivet, hvis man ser bort fra enkelte bevarte fragmenter. De fleste norske bildene viser Kristus med seiersfane foran en gapende udyrkjeft med nakne innesperrede ”sjeler” i et flammehav. Kristus rekker sin frelsende hånd fram mot Adam. Avhandlingens problemstilling er todelt og er konsentrert om følgende to hovedspørsmål: Hva er motivet influert av, og hvilket budskap kommuniserte de norske bildene i sin samtid? For å besvare dette er de norske bildene analysert i lys av europeisk ikonografi, teologi og trospraksis. Dette betyr at jeg også har undersøkt motivets bysantinske opprinnelse og europeiske variasjon, samt en rekke skriftlige kilder og forelegg til temaet Kristus i dødsriket. Skriftlige kilder er sammenholdt med billedmaterialet. Forestillingen om at Kristus etter korsfestelsen fòr ned til dødsriket er kjent fra apostolisk tid. Kristus steg ned i underverdenen for å befri rettferdige gammeltestamentlige sjeler som hadde vært i djevelens fangenskap på grunn av syndefallet. I billedkunsten oppstår billedmotivet på slutten av 600-tallet under navnet Anastasis. Bysantinske og vestlige billedframstilling er i mange henseender forskjellige og vitner om ulike teologiske overbygninger og fortolkninger. Ved sammenligning framtrer det eksplisitt vestlige med stor individualitet. I forskningslitteraturen er det apokryfe Nikodemusevangeliet ofte trukket fram som den mest betydningsfulle kilden til motivet. Jeg finner ikke belegg for å støtte en slik hypotese. Det finnes en rekke kilder som omhandler temaet. Flere av disse kildene er kommet i skyggen av Nikodemusevangeliet og er i denne avhandlingen trukket fram. Det dreier seg blant annet om Bibelen, teologisk utlegning, den apostoliske trosbekjennelse og homilier. Kristus i dødsriket hører til et dynamisk forestillingskompleks med lange tradisjoner skapt av et mangfold litterære sjangre og teologiske impulser. Jeg finner kun belegg for å si at Nikodemusevangeliet er én av mange kilder til billedframstillingene. Jeg har vurdert de gammelengelske og gammelnorske homiliene som viktige døråpnere til å forstå de norske bildenes budskap. I Norge, og vest generelt, framstår Kristus i dødsriket i en kontekst av ”synd, bot og frelse” der ”det falne mennesket” i augustinsk forståelse trenger frelse fra ”syndens lenker”. Overordnet sett er motivet en visuell manifestasjon av Kristi guddommelige natur og seier over døden og menneskehetens lovede frelse. Men i tillegg kommuniserer motivet et meningsmangfold med allusjoner til hele den lineære historie fra skapelse til dommedag. Motivet har en klar didaktisk funksjon og står i en utpreget eskatologisk kontekst. Få i vår kulturkrets vet i dag hva fòr ned til dødsriket henspiller på. Denne avhandlingen er et bidrag til en helhetlig forståelse av motivets plass og budskap i middelalderens teologiske billedunivers.