Liv Blåvarps kunst i offentlige rom 1991-2005 : smykker i stort format?

Abstract

Oppgavens hovedtema er Liv Blåvarps kunst i offentlige rom og hvordan disse preges av hennes lange erfaring som smykkekunstner. Blåvarp er internasjonalt berømt for sine smykker i tre. Mens disse fokuserer på bæreren, bør kunst i offentlige rom relatere seg til stedet som det er en del av. Hennes kunst i offentlige rom er viet lite oppmerksomhet i skriftlige kilder. Dette er en verksstudie som fokuserer på kunstens visuelle uttrykk der hensiktet er å identifisere utsmykkingene i forhold til kunstnerens smykker og til trekunst laget av andre samtidige kunstnere. Utsmykkingene diskuteres på bakgrunn av følgende problemstillinger: Hvilke forbindelser finnes mellom Blåvarps kunst i offentlige rom og hennes smykker? Består utsmykkingene av overførte motiv- og formideer fra smykkene? Er utsmykkingene smykker i stort format? Hvordan er forholdet mellom kunsten og stedet, tar kunsten rommet i besittelse? Er kunsten meningsbærende i den arkitektoniske konteksten. I hvilken grad er Lillehammer stasjon et egnet sted for kunst? På hvilken måte relaterer Blåvarps utsmykkinger seg til annen norsk trekunst betraktet i en historisk og samtidig kontekst? I de to første kapitlene redegjøres det for de forutsetninger som ligger til grunn for oppgavens problemstillinger, og følgende temaer ligger til grunn: Tre som kunstnerisk uttrykk i historisk og stedsrelatert kontekst, kunst i offentlige rom fra 1970-tallet og frem til i dag, Christian Norberg-Schulzs stedsteori og ”genius loci”, institusjonen Koro og kunst i offentlige miljøer. I det påfølgende kapitlet presenteres smykkekunstneren Liv Blåvarps liv og virke. De innledende kapitlene skaper gir bakgrunnsstoff for oppgavens hovedtema som tas opp i kapittel fire. Her presenteres og analyseres Blåvarps syv utsmykkinger i kronologisk orden. I analysene fokuseres det på formale og ikonografiske trekk, samt på kunstens relasjon til stedet. Identifiseringen skaper grunnlag for en sammenligning med kunstnerens smykker og med annen trekunst. Undersøkelsen har vist at Blåvarps utsmykkinger tar opp i seg ideer fra smykkene, og at hennes kunst i offentlige rom relaterer seg til annen trekunst. Undersøkelsen har vist at ikke alle steder er like egnet for kunstnerisk utsmykking. Denne rekken med utsmykkingsarbeider viser tydelig en utvikling når det gjelder kunstneren evnen til å forholde seg til en romlig kontekst. De tidlige utsmykkingene kan nærmest betraktes som smykker i stort format, mens de sendere verkene viser en mer erfaren hånd, og som skaper arbeider som nærmer seg skulpturens kvaliteter.