"Jesus det eneste". Christen Brun og alterbildene i tid og tro 1856-1905

Abstract

Formålet med oppgaven «Christen Brun og alterbildene i tid og tro 1856-1905» har vært å rette søkelyset på et område innen vår felles billedhistorie som har vært lite omtalt i norsk kunsthistorie til nå. «Alle» kjenner det konvensjonelle Jesus-bildet. Billedtypen går igjen i altertavler i mange kirker fra 1800-tallet. Og mange av disse altertavlene ble malt av Christen Brun (1828-1905). Som «ryggrad» i oppgaven har jeg hans 101 alterbilder malt mellom 1856 og hans dødsår 1905. 23 av disse regner jeg som originale arbeider, mens resten er kopier etter andres verk. Oppgaven er konsentrert rundt problemstillingen: Hva bidro til å befeste Christen Bruns alterbildeproduksjon og hvordan plasserer hans alterbilder seg i forhold til kirken og kunsten i tiden. Oppgaven er derfor lagt opp med en kronologisk hovedstruktur der originalene blir gjennomgått først. Etter 1876 malte Brun nesten bare kopier av andres verk med unntak av 3 oppdrag. Fra 1870 og fram til sin død var han ansatt som teknisk konservator ved Nasjonalgalleriet.

Få av alterbildene på 1800-tallet har høy kunstnerisk verdi i snever forstand. Bruns bilder er intet unntak. Og noe av det mest typiske er det store antallet kopier. Spesielt ble Adolph Tidemands 3 altertavler populære. Brun malte 43 kopier etter Tidemands verk. Derfor har også Adolph Tidemands alterbilder fått plass i oppgaven. Målet har vært å se på hvilke faktorer som spilte inn i produksjonen av den store mengden av alterbilder konsentrert om Bruns arbeider. Jeg har villet forsøke å se på alterbildene utfra tidens premisser, og ikke farget av ettertidens synspunkter og smak som har vært heller negativ i sin bedømmelse. En viktig faktor er Bruns kristne miljøtilhørighet og familiebakgrunn som sønn av presten Johan Lyder Brun og Karen Claudine Pavels (datter av biskop Claus Pavels). En annen viktig faktor er hans kunstneriske bakgrunn. Han var utdannet i en nazarensk tradisjon med Düsseldorf som utgangspunkt, og det er dette formspråket som blir det foretrukne innen kristelig kunst utover på 1800-tallet. Det gjelder både masseproduserte bilder og alterbilder. En tredje faktor er de store samfunnsmessige endringene i andre halvdel av 1800-tallet med en prosess som førte til et skille mellom kunsten og kirken. Jeg har vektlagt kirkens holdning til «den moderne kultur», og dens konservatisme i forhold til hvilket billeduttrykk som var ønsket i kirkene. Som en del av dette inngår også datidens kunstsmak som var negativ til tidligere tiders alterutsmykning. I konklusjonen har jeg sammenholdt disse ulike faktorene i et forsøk på å forklare den isolerte stillingen alterutsmykningene i andre halvdel av 1800-tallet fikk i forhold til kunsten for øvrig. Christen Brun var med sin bakgrunn, personlige innstilling og kunstneriske formspråk en typisk representant for store deler av tidens kirkemaleri basert på gjenkjennlighet og Jesus Kristus som hovedmotiv. Tidens alterbilde fremstår som en visualisering av troens argument.