| dc.description.abstract | Utgangspunktet er en antagelse om sammenhenger mellom fargebruk, teologi og ikonografi i motiver som viser teofanier (gudsåpenbaringer), først og fremst transfigurasjonsmotivet. Jeg har forsøkt å vise at fargebruken ikke har vært tilfeldig, men begrunnet i en oppfatning av fargene som manifestasjoner av ånd og som prosesser mellom lys og mørke. Farger kan i en slik oppfatning relateres til teologiske forestillinger om et guddommelig lys som er uskapt, og som derfor erfares som mørke. Når gudsåpenbaringer skulle fremstilles i et billedspråk, involverte det også spørsmål om hvilke farger som kunne benyttes for å vise et guddommelig lys, foruten utvikling av en relevant ikonografi.
Ifølge teologien var Kristus både gud og menneske. Kristi transfigurasjon beskrives i Det nye Testamentet som en hendelse der Kristus forvandles til en lysende skikkelse. Hans guddommelige natur viste seg i et lys som strålte sterkere enn solen. Tre utvalgte disipler erfarte denne åpenbaringen.
Transfigurasjonen i apsismosaikken i Katarinaklosteret i Sinai fra ca. 565 er hovedmotivet i undersøkelsen. Her ses det tidligste bevarte eksempel på dette motivs utforming slik det ble vanlig å fremstille det videre. Kristus svever i en lagdelt blå mandorla, som er mørkest i sitt senter og blir gradvis lysere utover. Hvorfor mørkest innerst, og hvorfor nettopp blå?
En annen type teofani finnes i beretninger i Det gamle Testamentet, og omhandler Guds tilsynekomst og meddelelser til utvalgte mennesker. Det beskrives gjerne at det skjer i skyer, røyk og ild. I S. Maria Maggiore i Romas mosaikker fra ca. 430-45, er det benyttet rødt på englenes hud og på skyer som omgir Gud i åpenbaringer. Hvorfor rødt?
En tredje type er visjonsberetninger i Bibelen som beskriver Gud på sin fremtidige himmeltrone. I disse visjonene sammenlignes fargene med regnbuen, edelstener og metaller. Det er lys, glans og transparens som vektlegges. I apsismosaikken i Hosios David i Thessaloniki fra ca. 450-500, svever Kristus i en gjennomskinnelig aureole. Han sitter på en farget bue. Måten fargene er benyttet på her, viser en vektlegging av slike kvaliteter som i visjonsbeskrivelsene. Hvordan henger dette sammen med motivets teologiske innhold?
Disse tre typer av teofanier undersøkes i sammenheng med de oppfatninger om farger som gjaldt i bysantinsk kultur. Det var de greske filosofers fargeforståelse som fremdeles gjorde seg gjeldende. Fargene ble forstått som det åndelige eller sjelelige element i verden. De inneholdt lys og mørke, og oppsto i prosesser mellom åndens og materiens krefter. Ånd var lys, og når ånden forbandt seg med materie, oppsto farger. Farger var først og fremst et optisk fenomen, og menneskets øye ble oppfattet som en aktør i prosessen som frembrakte fargene.
Fargene ble ordnet på en skala mellom sort og hvitt, eller mørke og lys. Rødt ble forstått som en fortetning eller materialisering av lys, slik som når solens lys blir rødt når det ses gjennom dis. Blått ble opplevd som den mørkeste fargen. Det mørke kosmos (himmelen) blir blått når det lyses opp. Siden farge var sjel, var dens sanne vesen det transparente og gjennomskinnelige, slik som når de oppstår i regnbuen.
De nevnte tre typer av teofanier relateres i avhandlingen til hver sin fargeprosess. Rødt, som en fortetning av lys, ble brukt når den transcendente gud, og guddommelige vesener med "ildnatur", manifesterer seg på det materielle plan, for eksempel i skyer eller ild og røyk. Dette ses i S. Maria Maggiores mosaikker. En motsatt prosess skjer i Transfigurasjonen. Kristus er den inkarnerte gud, og gjennom ham så disiplene inn i den guddommelige essens, som er uskapt. Siden dette guddommelige mørke ble åpenbart i Kristi transfigurasjon, kan den blå mandorla med sitt mørke senter forklares på denne bakgrunn. De visjonære beretningene handler om en fremtidig tilstand og åpenbaring av det guddommelige. Den tronende Kristus er samtidig en representant for det frelste menneske etter Dommedag, som skal få en kropp som er transparent og mottakelig for det guddommelige lys. I regnbuen oppstår farger som reflekser i en transparent materie, nemlig vanndamp.
Mandorlaen som ikonografisk element relatert til gudsåpenbaringer, blir undersøkt og diskutert, også i sammenheng med fargebruk og teologi. Til slutt i avhandlingen behandles transfigurasjonsmotivet i Daphni utenfor Athen, fra ca.1080. Her er det brukt rosa og grønn i Kristi kledning, i motsetning til hvitt, som var så godt som enerådende praksis i dette motivet. Det blir redegjort for en mulig forklaring på denne fargeklangen. Også her er det mulig å se sammenhenger mellom fargefilosofi og teologiske forestillinger. | nor |