KRIGSTRAUMER OG ANGST : Utvalgte verker av Max Beckmann og Otto Dix

Abstract

Spørsmålet jeg stiller meg i denne oppgaven er først og fremst hva som var årsaken til de groteske maleriene Beckmann og Dix malte på 20-tallet. Jeg ønsket å gå dypere inn i krigsopplevelsene til Beckmann og Dix og se om det går an å finne forklaringen der. Jeg ønsker å undersøke hvordan krigstraumene og angsten viser seg i bildene fra etter krigen, med et godt utgangspunkt i krigens hendelser og deres kunstneriske produksjon fra fronten.

Jeg setter også teoriene til Wilhelm Worringer i sammenheng med utviklingen av den moderne kunsten før, under og etter krigen. Hans doktoravhandling om Abstraktion und Einfühlung kom ut i 1908 og har siden da blitt trykket opp på nytt mange ganger helt frem til i dag. Franz Marc skrev i et brev til sin venn Kandinsky i 1912 at han leste Worringers avhandling. Avhandlingen ga en forklaring på begrepet abstraksjon med motpol i begrepet "Einfühling". En måte å distansere seg fra grusomheter på er å være et vitne. Oppgaven som vitne gir en mening til opplevelsen av død og ødeleggelse og alle de meningsløse grusomheter som opplevdes i krigen.

Resultatet av disse undersøkelsene er at krigen skapte noe nytt innen kunsten. Krigen var først inspirerende, så fryktinngytende. Det ser ut som om det finnes en sammenheng i den forandringen som skjer med kunstnere som først var begeistret for krigen og selv opplevde på huden hva krigen egentlig innebar. Hvis vi skiller mellom kunstnere som allerede før krigen malte abstrakt, som for eksempel Der Blaue Reiter-kunstneren Franz Marc, og de som var figurative, som Max Beckmann og Otto Dix, så kan det se ut som om det var et fravær av krigsbilder hos Marc og både en følelse av plikt og inspirasjon til å male krigen hos Beckmann og Dix.

Mange av arbeidene til Beckmann og Dix blir nesten stående som en advarsel til det som skulle komme, få år etter krigen og som skulle sette en stopper for all kunstnerisk liv og virke i Tyskland i mer enn 12 år. Allerede tidlig på 1920-tallet setter kunstnerne spørsmålstegn ved mange av tendensene i tiden i forhold til det sosiale og politiske liv. Både Beckmann og Dix ble utstilt på "Entartete Kunst" utstillingen i 1937 som Nazistene organiserte med det de hevdet var degenerert kunst.