Det hjemsøkte selvet : Erik Harry Johannessens kunstnerskap fra 1934 og - 35 sett i lys av surrealismen

Abstract

I denne avhandlingen undersøkes deler av Erik Harry Johannessen kunstnerskap fra midten av 1930-årene i forhold til surrealismen. Det argumenteres for at Johannessens kunstneriske praksis og produksjon kan forstås i lys av surrealistiske begrep, strategier og forestillinger, så vel som andre surrealistiske kunstnerskap. Videre argumenters det for at Johannessens praksis og produksjon mer spesifikt kan forstås i forhold til surrealismens ideologisk motiverte problematisering av en bestemt forestilling om det moderne subjektet. I avhandlingens andre kapittel presenteres relevant surrealistisk teori og ideologi, hva angår problematiseringen av subjektet. I kapittel tre redegjøres det for formidlingen av og kjennskapen til dette ideologiske fundamentet i Norge. I den forbindelse undersøkes også kontekstuelle forhold vedrørende Johannessen som kunstner, så vel som hans forhold til surrealismen. Foruten Vilhelm Bjerke-Petersens rolle som formidler, legges det her vekt på Leif Wærenskjolds teoretiske tekster. I fjerde kapittel undersøkes Johannessens kunstneriske praksis og formspråk i forhold til automatismen som surrealistisk strategi. Avslutningsvis i dette kapittelet argumenteres det for at praksis og formspråk kan leses i forhold til surrealismens problematisering av subjektet. I kapittel fem undersøkes Johannessens dekorative formspråk i forhold til André Bretons begrep om det vidunderlige og Vilhelm Bjerke-Petersens begrep om dekorasjonens psykoseksuelle funksjon. Det argumenteres her for at dette fromspråket åpner for en desublimering av det moderne subjektet. Avslutningsvis undersøkes Johannessens motiver i forhold til denne desublimeringen av subjektet. Det argumenters her for at Johannessens motiver kan forstås i lys av surrealismens idé om og iscenesettelse av kvinnen som muse, libertas og femme fatale. I flere av motivene iscenesettes kvinnen i et møte med mannen, hvor det ubevisste selvet frigjøres på radikal bekostning av det moderne subjektet. I denne delen av avhandlingen trekkes dessuten Edvard Munchs kunstnerskap inn, som et betydelig moment i lesningen av Johannessens motiver som surrealisme. I avhandlingen argumenteres det med dette for at Johannessens kunstnerskap inntar en sentral plass i forståelsen av surrealismens nedslag i Norge rundt midten av 1930-årene. Foruten Johannessen, trekkes det til tider også på blant andre Bjarne Rise, Karen Holtsmark, Kai Fjell, Arne Ekeland, Olav Strømme og Håkon Arnestad Bjørkes kunstnerskap.