| dc.description.abstract | Hovedfagsoppgaven er om Foreningen Brukskunst i perioden 1930-1946. Jeg gjør rede for hvordan foreningen var organisert og hvordan den virket. Problemstillingene er knyttet opp til brukskunstbevegelsens rolle som veileder og formidler.
Foreningen Brukskunst ble stiftet i 1918. Det var fremtredende norske kunsthistorikere, kunstnere, arkitekter, industriprodusenter og museumsmenn som la sine krefter i Foreningen Brukskunst. Jakob Prytz og Thor Kielland var to meget framtredende personer i brukskunstbevegelsen. Parallelt med sine roller på henholdsvis Statens håndverk- og kunstindustriskole og Kunstindustrimuseet i Oslo, hadde disse to stor innflytelse og kontroll på det som skjedde i mellomkrigstidens brukskunst- og formgivningsutvikling. Kunsthistoriker Knut Greve var en viktig ideolog i Foreningen Brukskunst på 1930-tallet og har sammen med de to overnevnte, fått en sentral plass i oppgaven.
For å skape mer effektivitet i arbeidet med å få kunstnere i samarbeid med industrien, opprettet Foreningen Brukskunst undergruppen Brukskunstnerne i 1931. Gruppen besto av aktive, skapende kunstnere. Disse ble i stor grad foreningens aktive del i utviklingen av formgivningen, konkurransevirksomhet og samarbeidet med industrien. Tekstilkunstnerne utgjorde den største delen av Brukskunstnerne, og samarbeidet med tekstilindustrien utgjorde et viktig grunnlag for Foreningen Brukskunst i mellomkrigstiden.
Hovedtyngden av produktutviklingen omfattet gjenstander til bruk i private hjem, som møbler, dekketøy og tekstiler, men en rekke oppdrag viser at Brukskunstnerne jobbet med formgivning på et bredere plan, som å utsmykke offentlige bygninger og transportmidler, samt å formgi ny og tidsriktig produktemballasje. Det store omfanget av fremstillinger av idétegninger og prototyper viser at 1930-tallet ble et tiår for eksperimentering og nyskapning.
Utstillingene var den viktigste kanalen til Foreningen Brukskunst for å nå ut til publikum. Da foreningen fikk fast lokalitet i Kunstnernes Hus i Oslo fra 1930, ga dette mulighet til kontinuerlig utstillingsvirksomhet. Målet med utstillingene var å promotere det nyeste innen norsk brukskunst og opplyse befolkningen om innredningsidealene i den moderne tid. Utstillingene skulle være en arena for det nye og framtidsrettete. Aktuelle moderne former, god kvalitet og framskritt innen formgivningen skulle fungere som rettleder og inspirasjon for det norske folk.
Utviklingen av tekstiler, porselen, fajanse og glass skjedde i en retning og et tempo ledelsen i Foreningen Brukskunst var tilfreds med. Derimot ble det hevdet at møbelindustrien hang etter. Det ble uttalt at møbelindustrien var den grenen av brukskunsten som framfor noe annet fag trengte fornyelse i takt med tidens krav til enkle, rasjonelle former med god materialbehandling og kvalitet. Derfor ble utviklingen av møbelformgivningen et hovedsatsningsområde for Foreningen Brukskunst på 1930-tallet.
Under andre verdenskrig ble det vanskeligere for Foreningen Brukskunst å drive sitt virke. Først og fremst gjorde materialmangelen det vanskelig både for brukskunstnerne og industrien å opprettholde produksjonsnivået. Dette gjorde at det var umulig å ha like bugnende utstillinger som tidligere. Det viktigste satsningsområdet fra 1940 til årene etter krigen, var utvikling av bohave til de som hadde blitt hjemløse og mistet det de eide under krigens herjinger.
Etter andre verdenskrig gikk Foreningen Brukskunst atter over i en ny fase: Landsforeningen Norsk Brukskunst ble etablert med lokale enheter i Oslo, Bergen og Trondheim og senere Stavanger. | nor |