Sammendrag
Kjell Aukrust (f. 1920 på Storsteigen Landbruksskole i Alvdal, i Nord-Østerdalen i Hedmark fylke) er et kjent navn, som de fleste nordmenn i dag nok knytter til filmsuksessen Flåklypa Grand Prix fra 1975. Imidlertid debuterte Aukrust som forfatter på Helge Erichsens Forlag med boka Simen i 1958 som han også illustrerte. Siden kom Bror min i 1960 og Bonden i 1964, og de tre bøkene utgjør tilsammen Alvdal-trilogien. Det var med barndomserindringene fra Alvdal at han fikk sitt litterære og kunstneriske gjennombrudd overfor et større publikum. Bøkene resulterte i en enorm suksess, og har siden blitt trykket i en rekke opplag og nyutgivelser, den siste utgaven ble utgitt på Cappelen i 1998. Bøkene er basert på illustrasjoner og tekster som ble trykket i Dagbladet. Lite er skrevet om Kjell Aukrust sett fra et kunsthistorisk ståsted. Dette til tross for at han er en særpreget tegner. Hans tegninger har kommet noe i skyggen av både forfatteren og humoristen Aukrust. Alvdal-trilogien representerer Aukrusts fullmodne form som tegner. I sin kunstneriske modningsfase mottok han impulser fra Henrik Sørensen, Chrix Dahl og Frøydis Haavardsholm, i tillegg til sine lærere på Kunst- og håndværkskolen; Per Krohg og Sverre Pettersen. Eventyrtegnerne Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen må også regnes som viktige inspirasjonskilder. Aukrust illustrerte selv Asbjørnsen og Moes Folkeeventyr i 1951. Nostalgi og komikk er to sentrale begreper i karakteristikken av tegningene. Begrepene gjenspeiler tvedelingen i Aukrust verk, på den ene siden komiske situasjoner og personkarakteristikker, på den andre nostalgisk-poetiske stemningsskildringer. Illustrasjonene fremkaller humor, men enkelte formidler også en form for stemningsladet poesi og nostalgisk lengsel tilbake, først og fremst til barndommen og den barnlige opplevelsen av verden, dernest rettes lengselen mot dette spesielle stedet og den tiden da han vokste opp.
Kjell Aukrusts dikteronkel og familierøttene til Lom i Gudbrandsdalen må sies å representere viktige forutsetninger for Aukrusts kunstnerskap. Olav Aukrust er mest kjent for sine visjonære dikt der Lomsnaturen representerer en hyllest til livet på landsbygda og det norske generelt. Kjell Aukrust viderefører onkelens prosjekt med en ironisk distanse og er i så måte en representant for sin generasjons reaksjon på foreldregenerasjonen. Kjell Aukrust nærmer seg sine erindringer fra barndomsbygda med en godlynt og lun form for humor og en mild nostalgi. Han legger vekt på en jordnær og realistisk tilnærming til bygdefolket og dets liv og levnet. Personligheter og typer karakteriseres og karikeres i ulike situasjoner, de idealiseres ikke, og alt fra den noe overdrevne lokalpatriotismen til hjemmebrenning og slossing på lokalet beskrives.
De fortellertekniske virkemidler Aukrust benytter seg av viser at det er barnets opplevelse av verden som er det sentrale. Motivet er sett fra et barns ståsted. Barnet leder oss inn i bildet, og motivet er ofte vinklet nedenfra og opp, d.v.s. at det er sett i froskeperspektiv, nettopp for å formidle barnets synsvinkel videre til betrakteren. Størrelsesforholdene omformes dessuten i ekspressiv retning i endel av personkarakteristikkene, f.eks. ved at armer, hender og avstandsforhold overdrives.
Aukrust er meget nøyaktig og selektiv, og han utøver en streng selvsensur. Denne selvkritikken har gitt seg utslag i endel påfallende endringer. Fra førsteutgavene der rom og form karakteriseres ved selve strekens, uttrykkskraft alene, til en større konsentrasjon om skraveringer og detaljtilføyelser i de senere utgivelsene. Nye illustrasoner som gir bøkene et større helhetspreg, kjennetegner også disse utgavene.
Siden Aukrust er både forfatter og billedkunstner legger avhandlingen vekt på å betrakte illustrasjonene i sin tekstuelle sammenheng. Samtidig er ønsket å løfte illustrasjonene frem på egne premisser, slik at ikke teksten overskygger tegningenes billedmessige kvaliteter. Samspillet mellom tekst og bilde gir seg utslag i en ubevisst vekslende persepsjon fra betrakterens side. I det ene øyeblikket er det tegningen som styrer historien, i det neste supplerer teksten med de nødvendige opplysninger, og omvendt. Slik sett danner tekst og bilde tilsammen en helstøpt skildring. Undertekstene knytter illustrasjonene til sin kontekst. Både tekst og bilde kan karakteriseres ved en form for minimalisme. Aukrust legger vekt på knappe setninger og en ren og enkel strek. Dessuten spiller han på betrakteren og leserens evne til å fylle inn det han har utelatt. I denne sammenhengen kan også det innholdsmessige trekkes inn. Det komiske aspektet har mye med publikums evne til å delta å gjøre. Identifikasjon med det barnlige, men også med det særnorske og myten om livet på bondelandet, utgjør temaer som er virkningsfulle i samspillet mellom illustrasjonene og betrakteren.