| dc.description.abstract | I Stanse tiden... undersøkes et tema som kan synes fundamentalt for flere av Lars Hertervigs (1830-1902) verker: tiden. To av Hertervigs hovedverker, Gamle furutrær (1865) og Borgøya (1867), analyseres med følgende spørsmål for øyet: Hvordan skildres tiden i landskapsmaleriene? Finnes det et spenningsforhold mellom ulike tidskonstellasjoner? Hvilke erfaringer av tid kan forstås gjennom stedene? Problemstillingene innebærer et indirekte spørsmål om hvordan landskapsmaleriet, som gir illusjon av rom, kan formidle temporale erfaringer.
Studien innledes med en gjennomgang av resepsjonshistorien; den viser fasene i anerkjennelsen av kunstnerskapet - fra Hertervigs levetid, gjenoppdagelsen i 1914 og frem til i dag. Videre pekes det på hvordan den kunsthistoriske kanon frem til ca. 1980 vurderte Hertervig som en kunstner i brudd med Düsseldorfskolen, mens dagens oversiktsverk utpeker ham som en typisk representant for denne tradisjonen.
I teorikapitlet "Walter Benjamins allegoribegrep" redegjøres det for oppgavens fortolkningsstrategi. Benjamins allegoribegrep skiller seg radikalt fra det romantiske symbolbegrepet blant annet ved at det har kategorien tid som sitt fremste kjennetegn. I motsetning til det romantiske symbolbegrepet der det sanselige og oversanselige smelter sammen, er kjernen i Benjamins allegoribegrep at motsetningene ikke forenes. Sammen med allegoribegrepet utgjør Benjamins tanker om tid, ruin og melankoli et fundament for analysene av Gamle furutrær og Borgøya. Fortolkningsstrategien innebærer et brudd med den eksisterende Hertervig-resepsjonen, både med tolkninger ut fra biografiske aspekter og ut fra tradisjonen kunstneren hadde sitt utgangspunkt i. Særskilt bryter billedlesningene med de tolkningene som er beslektet med det romantiske symbolbegrepet.
I Gamle furutrær analyseres spenningsforholdet mellom forgjengelighet og evighet, og i Borgøya undersøkes relasjonen mellom øyeblikk og erindring. Hovedscenen i Gamle furutrær er basert på et paradoksalt fenomen fra naturen: urskogen må dø for å leve. Iscenesettelsen av den sakte døds- og overlevelsesprosessen kompliseres ytterligere idet hovedscenen analyseres i sammenheng med to små mennesker i en sidescene og med den øvrige stillstanden i landskapet. I Borgøya er det relasjonen mellom natursted og kunststed og videre spenningsforholdene mellom nært og fjernt, detaljert og diffust, bevegelse og stillstand, som formidler bildets kompleksitet av tid, glemsel og erindring. Dualismen mellom det naturtro og det iscenesatte i Gamle furutrær og Borgøya, sammen med bildenes komplekse motiver, danner motsetningsfylte tidserfaringer.
Analysene konkluderer med at Gamle furutrær romliggjør et evighetens øyeblikk og at Borgøya kan forstås som et uttrykk for en konsentrert nåtid der øyeblikk og erindring kolliderer i et vedvarende glimt. Begge tolkningene baserer seg på en forestilling om at tiden stanses og forvandles til rom. Vendingen fra tid til rom leses i henhold til melankolikomplekset hos Benjamin, som igjen innebærer en vending fra destruksjon til konstruksjon. I melankolikomplekset ligger det potensiale til å redde det som er i ferd med å bli borte. I Gamle furutrær reddes det forgjengelige mot det evige og i Borgøya tas erindringsstedet opp i nåtiden. Stillstanden sørger for at det forgjengelige og det erindrede reddes, samtidig som oppholdet ved det forgjengelige og det erindrede bidrar til at tiden stanses. Tolkningenes fokusering på bevegelsen fra tid til rom betyr ikke at bildene faller tilbake til kun å fremstille rom. Istedenfor understrekes det at det er i sin romlighet Gamle furutrær og Borgøya evner å uttrykke tiden. Tolkningene konkluderer også med at Hertervigs kanskje to viktigste verker formidler avanserte, temporale erfaringer som skiller dem fra samtidig norsk malerkunst. | nor |