| dc.description.abstract | Oppgaven handler om modning og utvikling i Anna-Eva Bergmans kunstnerskap under rådende vilkår i Norge og i Frankrike og det nesten "mystiske" forholdet nordmenn og kunstneren selv hadde til landskapet. Jeg tar utgangspunkt i Bergmans bakgrunn, hendelser i hennes liv og samlivet med Hans Hartung. Nyorientering i årene 1947 -1952 vektlegges, og jeg ser på hvordan hun stegvis eksperimenterte seg fram til et avklart abstrakt uttrykk. Det handlet for kunstneren om å teste ut teorier og å gjøre erfaringer gjennom eksperimentering innenfor et vidt malerisk repertoar. I tråd med franske surrealister som André Breton og studievennen Bjarne Rise formulerte Bergman tanker rundt kunst i litterære tekster. Bergmans manifest framsto som dagbokskriving i modingsperioden 1947 -1950. Og i likhet med andre norske samtidskunstnere startet hun utprøvingen av det nye med kubistisk-figurative former. Figurasjonen forsvant i Bergmans bilder i løpet av 1949 og hun arbeidet nonfigurativt. Fokus var rettet mot geometrisk-konstruktive formuleringer, men hun fanget snart opp tidens surrealistiske impuls som nå var en slags vekkelse med røtter i mellomkrigstiden. Kunstuttrykket fikk en fransklyrisk og surrealistisk blomstring mellom 1950 og 1951. I slutten av 1951 gav hun opp også denne motivkretsen og lot geologiske fenomener og norsk natur være inspirasjonskilde. Kunstneren integrerte nå metallfolie i bildene som gjorde krav på ytterligere forenkling av formspråket. Den abstrakte naturfigurasjonen som kom til syne i 1951 og ble fra 1952 retningsgivende for Anna-Eva Bergmans arbeider. Motivene var geologiske elementer tatt ut av sin sammenheng. Essensen av naturopplevelser, uttrykt med inspirasjon fra havskurte svaberg og vannslipte steiner, spilte på assosiasjoner til kosmiske og jordiske landskap. Grovt sett kan man si at kunstneren fra nå av bare endret motivene, men ikke stilen, den holdt hun fast ved fram til sin død i 1987. Naturen var utgangspunktet. I ettertid er det de arkaiske ideogrammene hun er blitt mest kjent for, motiver som viser til metafysiske og pre-historiske fenomener og bestandig natur med ur-norske symboler som fjell og fjord. Fra 1952 var motivene ulike fragmenterte steinformasjoner som fløt på nøytral bakgrunn uten marg. Konstruktive og geometriske formuleringer dukket opp i 1960-årene, noe som hun hadde arbeidet med i 1949, men nå var formene mer jordbundet , monumentale og monolittiske. På slutten av livet minimaliserte Bergman motivene til enkle arkaiske tegn, men en lyrisk grunnstemning var alltid til stede. Landskapstradisjonen fra J.C. Dahl gjennom nasjonalromantikken med Nikolai Asterup, Harald Sohlberg og Henrik Sørensen kan spores.
Eksperimentering i 1947 -1952 med referanser til førkrigstidens avantgarde som m.a. Kazimir Malevich, Wassily Kandinsky, Paul Klee, Hans Arp og Piet Mondrian var en indre nødvendighet for Bergman, for slik ble hun kjent med kjernen i det modernistiske alfabetet . Men deretter gikk hun videre med modernistiske formuleringer som refererte til grunnverdiene i norsk natur. Hun gikk på tvers av det kunstnere arbeidet med både i Oslo og Paris.
Utformingen av nytt hjem og atelier på Rivieraen i 1972 problematiseres. Bygningene ble formgitt av Hans Hartung og Anna-Eva Bergman, men var pålagt å ha ansvarlig arkitektekspertise, og ekteparet valgte derfor å samarbeide med bl.a. arkitekten Mario Jossa, elev av Le Corbusier, som ekteparet hentet fra Bauhausarkitekten Marcel Breuers arkitektkontor. Bebyggelsen i olivenlunden framstår som et klassisk modernistisk arkitekturprosjekt, men refererer implisitt til Anna-Eva Bergmans symbolbruk og ideogrammer.
Ekteparet var uten arvinger og bestemte at eiendommen skulle bli en stiftelse.Prosjektet framstår i dag som et monument over Hans Hartung og Anna-Eva Bergmans kunstneriske virksomhet.
Selv om Bergman ble boende i Frankrike, forble hun norskeuropeer i sitt kunstneriske uttrykk. | nor |