Det foranderlige jeg : A. R. Pencks selvportrettserie Analyse Ich

Abstract

Kunstneren A. R. Penck kommer opprinnelig fra det tidligere Østtyskland. I 1980, i en alder av 40 år, så han seg nødt til å forlate hjemlandet. I første omgang flyttet han til Vesttyskland. Et ofte brukt tema i Pencks verker var nettopp det delte Tyskland. I 1992, to år etter Tysklands gjenforening, holdt Penck en større separatutstilling i hjembyen Dresden, byen han hadde forlatt 12 år tidligere. Her stilte han ut sin selvportrettserie Analyse Ich fra 1991. Serien berører også den daværende situasjonen i Tyskland, og tiden i Østtyskland før gjenforeningen.

I oppgavens del 1 analyseres selvportrettserien Analyse Ich ut fra at bildene er retrospektive. Gjennom selvportrettene ser kunstneren tilbake på sitt eget kunstneriske forløp, samtidig som han også trekker fram den politiske situasjonen. Hva det dreier seg om, er en selvanalyse (især av kunstneriske prosesser), samtidig som analysen også omfatter eksterne forhold. Analysen får en annen betydning enn det man i utgangspunktet kunne forventet med en tittel som Analyse Ich. For det handler ikke her om at kunstneren uttrykker intime følelser. Analysen viser snarere at et menneske kan bestå av mange deler. Disse delene kan knyttes an til kunstneren. Gjennom en typologisering synes de forskjellige aspekter allikevel å fjerne seg fra en personlig selvfremstilling.

I del 2 undersøkes hvordan de forskjellige aspekter fremheves i serien Analyse Ich. Ved å sammenligne med et av Pencks forbilder, Rembrandt van Rijns selvportretter, tydeliggjøres to forskjellige måter å male seg selv på. Dette viser også at serien Analyse Ich uttrykker en helt annen tidsoppfattelse enn i Rembrandts selvportretter. De forskjellige aspektene som fremheves i Analyse Ich tilkjennegir seg også gjennom forskjellige stiler. Flere av selvportrettene kan knyttes an til det moderne maleriets historie og kan forstås ut fra at kunsthistorien er blitt en del av den analytiske bevisstheten. Den mangfoldige bruken av stiler gjentar seg i den mangfoldige måten å presentere seg på. I Pencks kunstneriske strategier finner man også en gjenklang av dette. Det er særlig tydelig i Pencks bruk av forskjellige kunstnerpseudonymer.

I del 3 undersøkes hvordan Pencks interesse for vitenskap på 1960-tallet fortsatt har en betydning for hvordan han maler seg selv i 1991. Den analytiske holdningen hos kunstneren kan ses i sammenheng med denne interessen.

Tendensen til kamuflering eller maskering kan minne om typiske trekk ved selvfremstillinger i Pencks egen samtid. Samtidig finnes det også forbindelser til romantikken. Oppgaven forsøker å se selvportrettserien plassert mellom to motsetninger innenfor selvfremstillinger. Det handler om romantikkens fokus på personens kjerne, og fra 1980-tallet og fremover, personen som forsvinner fordi kunstneren fremstiller seg i forskjellige identiteter. For å utvide forståelsen for selvportrettserien støtter oppgaven seg til den franske filosofen Michel Foucaults ideer om subjektet. For Foucault er en praktisering av forskjellige masker en måte å unngå å la seg plassere innenfor bestemte områder. Foucault bemerker i The Subject and the Power at det ikke lenger handler om å oppdage seg selv, men å benekte hva vi er.