Abstract
Denne masteroppgaven tar for seg tre viktorianske kunstnere; John William Waterhouse, Herbert Draper og Edward Coley Burne-Jones, og deres havfrue- og sirenemotiver. Disse skikkelsene opptrer som femme fatales i myologien, altså farlige for menn å møte. I høy grad fremstår de også erotisk, og en del av oppgaven går ut på å finne ut hvorfor de har fått stemplet erotisk jeune fille fatales. Oppgaven går videre ut på å se hvorfor kunstnerne valgte å fremstille akkurat denne ikonografien. Dette blir belyst ved hjelp av menns syn på kvinner i det viktorianske samfunnet, symboler, hvordan kjønnene forholder seg til hverandre i motivene, kunstnernes private relasjoner, samt kunstnernes bruk av litterære kilder. Jeg sammenligner verkene med eventyr og diktning, for å finne ut av om maleriene kan tolkes som illustrasjonsverk. I oppgaven beskjeftiger jeg meg med disse forfatterne; H.C. Andersen, Friedrich de la Motte Foque, Homer og Alfred Tennyson. Metodene som blir oppskrift for min avhandling er en kombinasjon av ikonografisk, historisk biografisk og maleri versus tekst. Den mest sentrale teoretikeren er Gotthold Ephraim Lesssing.
I del 1, omtales havvettenes opphav, tidligere plassering i kunsthistorisk sammenheng og hva som skiller dem fra andre mytologiske skikkelser. Jeg kommer også innpå kvinners plass i det viktorianske samfunnet, samt gir generelt overblikk over perioden.
I del 2 tar jeg for meg de tre kunstnerne og selve analysen av verkene, Edward Coley Burne-Jones`: The Depths of the Sea og Ulysses and the Sirens , Herbert James Draper: A Deep Sea Idyll og Ulysses and the Sirens og John William Waterhouse: A Mermaid og The Siren . Vi tar i den forbindelse kort opp de enkelte kunstnernes liv og virke, forholdene mellom figurene i de aktuelle bildene, samt deres private relasjoner til kvinner. Forfatterne bak de litterære verkene nevnes i korte trekk, likeledes blir det en liten gjennomgåelse av de enkelte fortellingene.
I avslutningen kommer jeg frem til at symboler, kunstnernes valg av modeller, utseendet, forholdet mellom figurene i motivet og deres mytologiske opphav er grunnene til at vi kan si at kunstnerne fremstilles skikkelsene som erotisk jeune fille fatales. Vi argumenterer for at kun to av motivene kan tolkes som illustrasjonsverk, The Siren og Ulysses and the Sirens, men at de andre motivene inneholder elementer fra litterære kilder. Oppgaven argumenterer ellers for at kunstnerne hadde et ambivalent forhold til kvinner, og at Burne-Jones viser klarere tegn på å være kvinneforaktere enn de to andre.