Abstract
Jeg har i denne oppgaven undersøkt ulike sider ved Edvard Munchs badetriptyk De tre Livsaldre fra 1907-08. Interessen for Munchs badebilder har i all hovedsak tatt for seg bildenes forhold til de vitalistiske strømningene rundt forrige århundreskifte i den nordiske billedkunsten. Den vitalistiske tilnærmingen er interessant, og har mye for seg, men jeg har tilført nye elementer ved en empirisk kartlegging av utviklingen til Munchs badebilder fra 1907-08 og bildenes utstillingshistorie. Jeg har også satt bildene inn i en ikonografisk tradisjon. Innfallsvinkelen med utgangspunkt i vitalismen fremhever gjerne periodens karaktertrekk utfra et idé og sosialhistorisk perspektiv, men knytter sjeldent disse egenskapene direkte til bildene. Ved en slik tilnærming er det nødvendig å begrunne kontekstualiseringens relevans for Munchs badebilder noe som oftest er blitt forbigått.
Den empiriske kartleggingen inkluderer forhold som tidligere har blitt utelatt og bidrar derfor til en differensiering av forholdet mellom Munchs badebilder og vitalismen. Først og fremst har jeg vist at Munch skiller seg markant fra sine nordiske malerkolleger ved at Badende menn var tilegnet en større bildeserie: et badetriptyk. Dette har det sjeldent blitt tatt hensyn til. Når bildet isoleres går man glipp av Munchs helhetlige prosjekt som inkluderte sidefelter. Munch avbildet ikke bare menn som bader i solen, men mannens livsaldre. Når det gjelder monumentalmaleriet, triptykformen og temaet de tre livsaldre , viser det seg at Munch brukte velkjente elementer som han gjorde moderne. Han var oppdatert på tidens kunstneriske strømninger.
Ved gjennomgangen av bildenes utstillingshistorie har jeg vist at bademotivene generelt fikk liten oppmerksomhet. Pressens anmeldelser tyder på at Munchs formspråk ble oppfattet annerledes enn det til andre nordiske kunstnere som Munch vanligvis sammenlignes der flere mottok positive kritikker for sine badebilder. Både Oscar Matthiesens Officerer ved det skaanske Dragonregiment i Ystad rider i bad en juni søndag (1904-06) og Ackes Østrasalt (1906) ble beundret og prist med ros da de ble utstilt. Dersom Munchs Badende menn (1907) representerer et tidstypisk motiv, slik bildet gjerne presenteres i forhold til vitalismen, burde man kunne forvente en mer positiv mottakelse enn at publikum oppfattet bildene som provoserende. Eller i motsatt fall, slik det også fant sted, at pressen overså bildene totalt. Dette tyder på at periodens sosiale trender ikke hadde en markant innvirkning på kunstens mottakelse i hvertfall ikke i tilfellet Munch. Jeg har vist at fortolkninger av Munchs Badende menn som støtter seg til til den sosiale konteksten fremfor å sannsynliggjøre forbindelsen til bildene som undersøkes kan oppfattes som en svak innfallsvinkel. Selv om det oppdages motiviske likheter mellom de nordiske kunstnerne, behøver ikke dette å bety at de var inspirert av periodens vitalistiske strømninger.
Ved undersøkelsen av Munchs badebilder blir det tydelig at Munchs prosjekt var av et betydelig omfang. I tillegg ser vi at Munchs formspråk skiller seg fra hans nordiske kolleger som han vanligvis sammenlignes med. Disse kunstnerne har et klart mer naturalistisk, figurativt og ofte erotiserende formspråk. Det synes mer nærliggende å sammenligne Munch med neo-impresjonisten Signac når det gjelder hans dekorative utførelse av bademotivene, spesielt med tanke på de gjentatte penselstrøkene, side om side. Munch fremhevet også fargen som selvstendige enheter i flere badebilder, på linje med Cézannes behandling av fargen som komposisjonelle virkemidler i motivene. Munchs formspråk synes derfor å peke fremover i tid. Selv om han ikke slipper figurasjonen, viser han flere modernistiske trekk.
Det er hevet over tvil at triptyket De Tre Livsaldre representerer et enestående arbeid fra Munchs hånd. Dette har jeg fremhevet ved å fokusere på verket og vektlagt detaljerte empiriske undersøkelser. Ved kartleggingen av Munchs kreative arbeid med badebildene, motivenes utviklingshistorie, indre sammenheng og deres koblinger til hverandre, samt bildenes utstillingshistorie og mottakelse i pressen, har jeg vist at De tre Livsaldre var en billedserie som var viktig for Munch. Jeg ser i tillegg nærmere på bildenes ikonografiske tradisjon, med triptykformen og de tre livsaldre -motivet som en del av kunsthistorien. Ved å sette disse aspektene i sammenheng, har jeg inkludert forhold som den hittil dominerende forskningslitteraturen har oversett.