Abstract
Innledningsvis i dette arbeidet fremsettes to hovedhypoteser i relasjon til resepsjonen av Munchs separatutstillinger i henholdsvis Kristiania og Berlin i 1892. Den ene er at samtidens resepsjon av utstillingene ikke var så ensidig negativ, men mer nyansert enn kunsthistorien ofte kan gi inntrykk av. Den andre hypotese er at resepsjonen av Kristiania-utstillingen i Kristiania er ulik resepsjonen av Berlin-utstillingen i Berlin fordi den sosialhistoriske kontekst, kunstsyn og smaksoppfatninger i de to hovedsteder er forskjellig.
Basert på hypotesene er det formulert en todelt problemstilling som søkes besvart ved en litterarisk resepsjonshistorisk analyse basert på omalter i samtidens dagspresse. Den første delen av dette arbeidet, undersøkelsen og analysen av resepsjonen av Kristiania-utstillingen besvarer første del av problemstillingen. Den andre del av problemstillingen besvares gjennom den sammenlignende resepsjonsanalysen. Hver del avsluttes med en oppsummering og konklusjon i relasjon til angjeldende delproblemstilling.
Når resultatene av den resepjonshistoriske analysen ses under ett kan det her konkluderes med at resepsjonen av Munchs separatutstilling og hans arbeider i henholdsvis Kristiania og Berlin, ikke var så ensidig negative, men mer nyansert enn fremstilt i store deler av Munch-litteraturen. Det har med andre ord, i tidens løp, dannet seg et fortegnet eller falskt billede av samtidens resepsjon av Munchs separatutstilling i henholdsvis Norge og Tyskland.
Totalt sett er resepsjonen av utstillingene i henholdsvis Berlin og Kristiania funnet å være relativt lik. Hypotesen om en ulik lokal resepsjon av Kristiania-utstillingen og Berlin-utstillingen på grunn av ulikheter i sosialhistorisk forhold, kunstsyn og smaksoppfatning kan dermed ikke verifiseres. Dette finner sin forklaring i at kritikermajoriteten i de to byer representerte helt ulike grupperinger. Kristiania-kritikerne representerte publikum mens Berlinerkritikerne overveiende var kunstfaglige eksperter. Kristiania-publikummet var med andre ord i praksis vel så fortrolige med de nye internasjonale kunstretninger som Berlins kunstspesialister.
Det kan imidlertid konkluderes med at årsaken til at Berlin-utstillingen ble stengt ikke er å finne i en massiv negativ mottagelse av Munch og hans arbeider, men i de indre sterke spenninger i Berlins kunstverden, generelt og Verein Berlin Künstler spesielt.