KRISTIANSAND SYKEHUS : Ole Øvergaard - en sykehusarkitekt i mellomkrigstiden

Abstract

SAMMENDRAG

Denne avhandlingen omhandler arkitekt Ole Øvergaard og et utvalg av hans sykehusbygninger oppført i mellomkrigstiden. Øvergaard ble født i Fredrikstad i 1893. Han ble uteksaminert fra arkitektlinjen på NTH i 1916. De første årene som utførende arkitekt var han sterkt engasjert i boligsaken. På slutten av 1920-tallet begynte han å tegne sykehus, Radiumhospitalet i 1927 og utvidelse av Kristiansand sykehus i 1931. Etter dette valgte han å spesialisere seg på sykehusarkitektur, i etterkrigstiden ble Øvergaard regnet som landets ledende autoritet på området. Bygningen Øvergaard tegnet i Kristiansand var en ny kirurgisk avdeling. Denne bygningen står i fokus for avhandlingen og er underkastet omfattende analyser. I tillegg er også enkelte andre av hans sykehusbygninger presentert. Dette er gjort for å undersøke om de arkitektoniske løsninger Øvergaard utviklet i Kristiansand ble førende for hans senere arkitektur. Begynnelsen av 1900-tallet var en tid hvor utviklingen gikk raskt. Både innen medisinsk vitenskap og i arkitekturen skjedde det store framskritt. Dette fikk også sin innvirkning på sykehusarkitekturen. Det utspant det seg på 1930-tallet en debatt om sykehusbygningenes utforming, både helsepersonell og arkitekter deltok. Det ble stilt krav om høyere grad av effektivitet og rasjonelle løsninger. I tillegg fikk pasienten en mer sentral plassering i arkitekturen enn hva som hadde vært tilfelle tidligere. Teksten gir et bilde av hvorledes disse kravene ble retningsgivende for sykehusarkitekturens utforming. Arkitekturanalyser av Kristiansand sykehus viser hvordan dette kom til uttrykk i Øvergaards arkitektur. Videre i avhandlingen illustreres likheter mellom de medisinske krav og den modernistiske arkitekturteori. I hovedsak går dette ut på selve grunnholdningen til forholdet mellom mennesket og arkitektur. For modernismens arkitekter ble menneskets tilstedeværelse i arkitekturen tydeligere poengtert enn i tidligere perioder. Arkitekturen skulle tilfredsstille og legges til rette for menneskenes daglige behov. Den samme problemstillingen var aktuell i debatten om sykehusarkitektur, der de menneskelige hensyn ble stadig viktigere i utformingen av sykehusene.