Agnes Hiorths portretter, prosess, stil og funksjon.

Abstract

Gjennom min undersøkelse av Agnes Hiorths (1899-1984) arbeid og metoder som portrettmaler har jeg forsøkt å bringe frem en bredere forståelse omkring hvordan en portrettkunstner jobbet på midten av 1900-tallet, gitt en stilanalyse av Hiorths portrettkunst og vurdert hvilken posisjon portretter hadde i samfunnet på denne tiden.

Agnes Hiorth var en av 1900-tallets mest brukte portrettkunstnerne i Norge, og hun skapte seg en stor karriere gjennom virksomheten. Hiorth befestet sin posisjon som ettertraktet portrettmaler ganske tidlig, men det var ikke før på 1930-tallet, hvor hennes egen stil hadde fått utfolde seg, at de mer attraktive oppdragene kom inn og som videre førte til større offentlige bestillinger fra 1940-tallet. Portrettmaleriet hadde tradisjonelt vært en naturlig og forventet vei for overklassekvinner med kunstnerisk talent. Den biografiske gjennomgangen demonstrerer hvordan Hiorths liv og karriere inngår i en tradisjon av kvinnelige portrettkunstnere. Gjennom et unikt materiale av brev, dagbøker og fotografier som ble etterlatt etter Hiorth, er de ulike stegene i hennes portrettprosess kartlagt fra bestilling til ferdigstillelse og viser de praktiske og forretningsmessige aspektene ved virksomheten. I analysene av et utvalg portretter, ser man hvordan Hiorth balanserer mellom tradisjon og nyskapning. Skulpturell impresjonisme er Agnes Hiorths eget begrep for å omtale den kunstneriske stilen hun utviklet på 1930-tallet og som fulgte henne livet ut. Begrepet kan defineres som impresjonisme med en viss fast form hvor man modellerer figuren ved hjelp av lys, skygge og farger med hastige penselstrøk. Det stilistiske vendepunktet kom rundt samme tidspunkt som da hun skrev ned sine betraktinger omkring malerkunsten i en notatbok fra 1931. Analysene av Hiorths portretter gjennom en lengre tidsperiode viser stabile portrettuttrykk med røtter hovedsakelig i idealer fra generasjonen av kunstnere før henne. I siste kapittel (Portrettets funksjon) peker jeg på portrettets viktige rolle som symbol for å skape en kollektiv identitet av nasjonal, bedriftsmessig eller privat karakter. Portrettene beskriver personer, men er i sin kontekst representasjoner av verdier som går utover enkeltindividet. Ikonskepsis, endringer i institusjonelle forhold, økt bruk av fotografier og oppfattelsen av portretter som gammeldagse i private hjem skapte et vendepunkt for bruken av portretter rundt 1960-tallet selv om det her finnes unntak.