| dc.description.abstract | I Odd Nerdrums kunstnerskap skiller selvportrettene seg ut som en gjennomgående og uvanlig stor motivkrets. Både Nerdrums tidlige og sene selvportretter utrykker ideer som er beslektet med den romantiske bevegelsens tankegods. Mange av selvportrettene viser også en tilknytning til den symbolistiske retningen som utvikler seg frem til i dag gjennom ekspresjonisme, surrealisme og abstrakt ekspresjonisme. I de tidlige selvportrettene knytter han seg til det stemningsskapende maleriet, som går tilbake til renessansens venetianske maleri. En kategori selvportretter er også de selvavslørende, eller bekjennende. Han tar her opp de samme forestillingene om kunstnerens skjebne som Edvard Munch og James Ensor gjorde før ham: Kunstneren må lide for å skape god kunst. Han er et offer for uforstand og hån, men det følger med hans kall som kunstner, og plasserer ham i en lang tradisjon av misforståtte genier i kunstens historie. Nerdrum avbilder også seg selv som androgyn, med en klar hentydning til kunstnerens avhengighet av et kvinnelig element for å skape, og til den motkulturelle funksjonen som androgynien har. Senere tar han opp temaer som kunstneren som et medium mellom to verdener, og som skaper av et parallelt univers.
Nerdrum griper tilbake til en forestilling om kunstneren som en annen skaper, som går tilbake renessansen. Under symbolismen på slutten av 1800-tallet blir kunstneren i kraft av sitt kall på samme tid martyr, frelser og profet. Med sitt Selvportrett som maleriets frelser vil han vise at som kunstner er han den eneste som kan redde menneskene fra den mekaniske verdens fremmedgjøring. Nerdrum er redd for at forbindelsen til idéverdenen skal brytes, og bruker en strategi som allerede er oppfunnet av romantiske og symbolistiske kunstnere, med å skape en annen verden. Fremmedfølelsen overfor samtiden skiller ikke Nerdrum fra modernistene, snarer tvert imot. Nerdrums strategi er å heve det lave opp til et høyere nivå. Han har et klart ønske om å skille seg fra de andre , og utvelgelsen av forbilder og temaer er uvanlige for samtiden, men ikke unike i et historisk perspektiv. | nor |