1980-tallets ansikter : Infill-oppgaven blant Oslos vernede bebyggelse

Abstract

Hvordan kan infill på 1980-tallet blant Oslos vernede bebyggelse ses i lys av reguleringsbestemmelser og stilmessige føringer? Infill er et bygg som fyller et tidligere tomrom i en bygningsrekke, den tar plass i et eksisterende miljø og representerer et møte med andre bygde strukturer. Møtet mellom mellom ny og eksisterende bebyggelse er denne oppgavens utgangspunkt. Temaet griper både inn i 1980-tallets byutviklingsdebatt med fokus på vern, fortetting og tilpasning, og i arkitektenes stildebatt, der ulike idealer for et møte med historien kom frem.

Byutviklingsdebatten som ble ført på 1980-tallet formidler en fornyet respekt for andres arkitektur, samt en holdning om at møtet mellom gammelt og nytt representerer noe interessant. Sentrale tema i debatten var fokuset på miljøvern, en akselererende modernismekritikk og visjoner om en helhetsplanlegging. Oppgaven skildrer hvordan disse tankene utvikles fra å være visjoner for en ny byutvikling, til å bli førende for hvordan nytt skulle innlemmes i et eksisterende bygningsmiljø.

Med byfornyelse på tapetet i Oslo ble det sentralt å stille spørsmålet: I hvilken stil byen skulle bygges? I oppgaven skildres samtidens arkitektoniske idealer som tre retninger: Fristilsklassisisme og nyrasjonalisme som underretninger av postmodernismen, samt senmodernisme. Denne tredelingen følges videre i oppgaven ved at tre infill-prosjekter vurderes ut fra deres tilknytning til de overnevnte retningene, og ut fra deres forhold til omgivelsene. De tre utvalgte prosjektene er Rådhusgaten 23 b (PLATOU arkitekter), Drammensveien 21(Klippgen, Holm og Halvorsen) og Grev Wedels plass 3 b (BGO arkitekter).

De tre infill-prosjektene representerer ulike strategier i forhold til møte med kontekst. Dette være seg varierende grad av tilpasning og kontrastering til eksisterende omgivelser. Byggene står som representanter for et historieinteressert tiår. Interessen ble vist gjennom en arkitektur som både skulle være kommuniserende og kontekstorientert. Begge disse nøkkelordene omhandler et møte. Det handler om et møte med byens brukere, som bygget skulle kommuniserer med om sin historie, forbilder, og bruk. Samtidig skulle bygget representere et møte med sine omgivelser. Man kan slik si at infill som prosjekt forente to av 1980-tallets uttalte ønsker for byutvikling.