| dc.description.abstract | Hovedmålet med denne hovedfagsoppgaven har vært å undersøke i hvilken grad norske kunstnere arbeidet med et rent nonfigurativt, konkret formspråk i 50-årene. Kunst som kan betegnes som konkret i denne perioden, har et begrenset omfang. De to kunstnerne som i første rekke forbindes med dette formspråket er Odd Tandberg (f.1924) og Gunnar S. Gundersen (1921-1983). Jakob Weidemann (1923-2001) arbeidet i retning av et konkret formspråk. Disse tre kunstnerne er de sentrale i oppgaven. I ett av kapitlene, som omhandler perioden rundt 1950, diskuterer jeg også arbeider av Gudrun Kongelf (1909-1987) og Ludvig Eikaas (f.1920).
Hvordan begrepet konkret kunst defineres og brukes i litteraturen, varierer. Synonymt med begrepet konkret, brukes ofte begreper som konstruktiv og geometrisk abstrakt. For å få en nærmere forståelse av begrepet konkret kunst, diskuterer jeg i et historisk perspektiv hva begrepet konkret kunst kan innebære, og noen ulike måter begrepet er blitt tolket på.
Blant norske kunsthistorikere har det vært en tendens til å bruke begrepene konkret og konstruktiv noe ukritisk i forbindelse med de norske kunstnerne, spesielt når det gjelder arbeider fra slutten av 40-årene og rundt 1950. I et av kapitlene diskuterer jeg om det er rimelig å karakterisere arbeider av Tandberg, Gundersen, Kongelf, Eikaas og Weidemann fra denne perioden som konkrete. Tandbergs arbeider fra disse årene var mer rettet inn mot den abstraherende surrealismen. De fire andre mottok tydelig inspirasjon fra konkretistiske strømninger i Frankrike, Danmark og Sverige, men arbeidene deres fra denne tiden kan ikke uten forbehold karakteriseres som rent konkrete. Tendensene i retning av et geometrisk-abstrakt og konkret formspråk disse årene, mener jeg er et resultat av kunstnernes generelle orientering blant ulike retninger innen det abstrakte og nonfigurative maleriet, mer enn et uttrykk for at de eksplisitt etterstrebet konkrete idealer.
Videre i oppgaven konsentrerer jeg meg om Tandberg, Weidemann og Gundersen. Opp gjennom 50-årene var det først og fremst Tandberg som arbeidet konsekvent med et konkret formspråk. Han er behandlet nokså kortfattet i litteraturen. Jeg gir en fremstilling av hans konkrete arbeider, utstillingsvirksomhet og utsmykningsarbeider i 50-årene. I første halvdel av tiåret stilte Tandberg sjelden ut, og var dermed lite synlig i norsk kunstliv. Mot slutten av tiåret deltok han ved flere gruppeutstillinger og fikk også viktige utsmykningsoppdrag.
Weidemann, som er mest kjent for sin ekspressive uttrykksform, holdt våren 1957 en separatutstilling i Galleri Moderne Kunst hvor han viste arbeider utført i et konkret formspråk. Utstillingen representerer den største manifesteringen av konkret kunst i Norge i 50-årene. Etter utstillingen utførte han flere utsmykningsoppdrag i et lignende formspråk som maleriene. Weidemann hadde en annen innfallsvinkel til det konkrete formspråket enn Gundersen og Tandberg, ved at han uttalte at bildene var et resultat av en abstraksjonsprosess. Jeg diskuterer blant annet om uttalelsene hans kan stemme overens med uttrykket i maleriene.
Gundersen arbeidet på ulikt vis med et nonfigurativt formspråk i 50-årene, men fremstilles ofte som en kunstner som arbeidet med et konstruktivt og konkret formspråk. Han hadde et eksperimenterende forhold til maleriet, og vekslet mellom å arbeide med et friere, mer malerisk uttrykk og et strammere geometrisk uttrykk. Omtaler og anmeldelser av utstillinger i 50-årene tyder på at det først var mot slutten av tiåret han konsentrerte seg om å utvikle et rent konkret formspråk.
Selv om det finnes spredte innslag av et konkret formspråk i første halvdel av 50-årene, var det først mot slutten av tiåret det konkrete formspråket gjorde seg gjeldende i Norge; først med Weidemanns separatutstilling våren 1957, og videre fremover hvor Tandberg og Gundersen viste konkrete arbeider på flere viktige gruppeutstillinger. Det konkrete formspråket fikk også en monumental form i Weidemanns og Tandbergs utsmykninger i andre halvdel av tiåret. | nor |