Samspillet mellom husene. : Om fortetting i tun, trebyer og villastrøk.

Abstract

Oppgaven tar sitt utgangspunkt i konfliktene som oppstår i forbindelse med våre dagers fortetting i småhusområder. Spørsmål som reises, er hvilke tradisjoner vi har hatt i Norge for å bygge småhusmiljøer, og for fortetting av disse. Tradisjonelle, norske småhusmiljøer kan hovedsakelig deles inn i gårdstun og trebyer. Tunenes og trebyenes mangfold blir i avhandlingen viet hvert sitt kapittel, med det formål å finne frem til hva som er det typiske, hva som kjennetegner disse som bygningsmiljøer. Ett gårdstun, Kleppe i Vågå, og ett trebymiljø, Gamle Stavanger, blir undersøkt mer inngående mht. hvordan fortettingen som der har foregått opp gjennom århundrene, er blitt utført. De nevnte studiene bereder grunnen for avhandlingens hovedspørsmål: Hva blir resultatet hvis man henter mønster fra tun og trebyer når man i våre dager skal fortette i villahager? Fire utførte fortettingsprosjekter i Oslo Vest blir studert for å finne svar på denne problemstillingen. Hvert anlegg blir undersøkt med beskrivelser og en tilpasningsanalyse , som viser at to av fortettingene kan kalles tunfortettinger og to kan kalles trebyfortettinger . De henter sitt mønster fra hhv. gårdstun eller trebymiljøer. Nyhusene i alle anleggene har samtidig i sin arkitektur tydelig preg av sin samtid. De fire fortettingene viser seg dermed å være egnet for å undersøke resultatet av denne fortettingsmodellen. Resultatet blir undersøkt ved å studere konsekvensene for nabolag, grøntstruktur og moderhus. Ved alle fortettingene kommer det frem at strøkskarakteren er i behold, at grøntstrukturen er godt ivaretatt i forhold til tomteutnyttelsen, og at moderhuset er bevart og har fått en fremtredende rolle i en ny sammenheng. Et gjennomgangstema i alle undersøkelsene er utprøvingen av begreper for å beskrive samspillet mellom hus, hvordan hus opptrer i forhold til hverandre. Avhandlingens viktigste konklusjoner er at bruk av tun- eller treby-mønster ved fortetting i villahager kan gjøre det lettere å få til et meningsfylt samspill mellom nye og gamle hus, der også omgivelsene blir ivaretatt og der det samtidig gis spillerom for nye arkitektoniske uttrykk i bebyggelsen.