Resepsjonen av Bjørn Carlsen : Kritikernes møte med Bjørn Carlsens kunst i perioden 1972-1991

Abstract

I denne oppgaven tar jeg for meg norske kritikeres møte med Bjørn Carlsens kunst, i perioden 1972 til 1991. Avhandlingen er altså en resepsjonshistorisk undersøkelse, som baserer seg på skriftlig materiale i form av utstillingsanmeldelser og kritikker i pressen. Siktemålet med avhandlingen er å kartlegge og diskutere hvorledes tidens kritikerstand mottok og vurderte Carlsens kunst. Intensjonen har vært å trekke ut aktuelle temaer som illustreres i kritikernes resepsjon, og problematisere disse på bakgrunn av trekk i periodens kunstsituasjon. En sentral problemstilling er hvorvidt kritikerne møtte billedttrykket med spesifikke forventninger, og om det er slik at kritiske og estetiske normer nedfelte seg i anmeldelsene. Gjennomgangen av kritikkene illustrerer at Carlsen har en ujevn resepsjonsprofil, noe som innebærer at kritikerne mottok hans kunst på en vekslende måte opp gjennom 1970- og 80-tallet. Enkelte anmeldere var sterkt kritiske til malerens formspråk slik det framstod rundt midten av 70-tallet, noe som kommer klart til uttrykk i forbindelse med en utstilling i 1974. Disse reaksjonene kan relateres til Carlsens endrede uttrykksform i forhold til debututstillingen to år tidligere. Det endrede formspråket i bildene synes å ha brutt med spesifikke kunstneriske normer hos enkelte kritikere, noe som diskuteres nærmere i analysedelen. Videre sees den ujevne resepsjonsprofilen i sammenheng med hva vi i andre kapittel betegner som Carlsens tvetydige strategi. Dette trekket i bildene førte til ambivalens hos mange kritikere, noe som illustreres i anmeldelsene. Enkelte kritikere reagerte med kritikk om subjektivisme og privatisering, og reiste krav om et klart og entydig billedbudskap. Vi relaterer denne kritikken til 70-årenes politiserte kunstdebatt, og trekker her spesielt fram kritikeren Harald Flors uttalelser. Johan F. Michelet var en anmelder som gjennomgående stilte seg negativ til de tvetydige elementene i Carlsens bilder, og for å forklare dette bllir hans resepsjon gjenstand for en relativt inngående drøfting. Denne diskusjonen viser at Michelets kritikk var av en annen art enn Flors, og at hans kunstsyn på mange måter var på kollisjonskurs med Carlsens kunst. Mot slutten av 70-årene avtok kritikken om subjektivisme, og i anmeldelsene sees en tendens til større aksept av et tvetydig billeduttrykk som Carlsens. Dette trekket i resepsjonen betraktes i forbindelse med holdningsendringer i samtidens kunstsituasjon og postmodernismens inntog i Norge.