"Min brud og mit hjerte!": Henrik Sørensens forhold til Telemark og Telemark-tradisjonene i norsk kultur.

Abstract

Oppgaven handler om maleren Henrik Sørensen (1882-1962) og hans forhold til Telemark og Telemark-tradisjonene i norsk kultur. Kunstneren hadde nesten årlige opphold i Telemark fra 1910 og frem til hans siste høst i 1961. Flere av hans telemarksmalerier er ansett som hovedverk i hans produksjon. Telemarksmaleriene ble hyllet av en vid krets i denne perioden. Etter krigen økte motstanden og han ble hetset som stabbursmaler av flere unge kunstnere og kunstkritikere i miljøet rundt det abstrakte maleri. Likevel holdt Sørensen fast ved sine regelmessige Telemarks-opphold. Hovedproblemstillingen for oppgaven er hva slags betydning Telemark fikk for ham som kunstner og person.

Oppgaven viser at Sørensen utviklet et dypt og inderlig forhold til Telemark. Landskapet der appellerte til hans personlighet. Han var en mystiker og romantiker. Det var ønsket om å finne det eventyrlige og mystiske i landskapet som først og fremst ledet ham til Telemark første gangen. I Telemark opplevde han et landskap med sjel, det var fylt av mystikk og trolldom. I den delen av Telemark han beveget seg i, de øvre bygder i Øst og Vest-Telemark, var folketradisjoner og opprinnelig bondekultur fortsatt levende. Landskapet var rikt på tradisjonsstoff. Det synes som han i Telemark hadde funnet det typiske norske .

Tradisjoner som sagn, eventyr og dikt beveget hans fantasi og drøm. Men det var først i malerier fra 1920-årene, som Fra Hjartdal (1925), han fikk frem sin personlige opplevelse av det mystiske og eventyrlige i landskapet gjennom en mer personlig uttrykksform enn tidligere. Bildene viser, i motsetning til maleriene som ble malt i Kviteseid i 1910 kort tid etter hans andre og siste Matisse-opphold, en kunstner som er integrert i det landskapet han fremstiller ved at han får frem det skjulte. For Sørensen handlet det om å bli innvidd i landskapets skjulte hemmeligheter. Telemark-tradisjonene ble bevisst brukt for å komme innenfor . Tone Veli-skikkelsen, slik hun blant annet fremstår i Tone Veli venter (1928), kan ses på som personifikasjon av kunstnerens personlige opplevelse av Telemark-landskapet: naturen, menneskene og kulturen.

Motivene viser at Sørensen på sett og vis var opptatt av det samme fra 1910-1961. Det nasjonale og det opprinnelige og ekte norske i maleriene var der i hele Telemarks-perioden på tross av endret formspråk. Det opprinnelige var for ham hellig og viktig å ta vare på. Mens han i 1910 var i konflikt mellom sitt Cezanniske jeg og Düsseldorfer-Sørensen ser det ut til at han i malerier fra 1920-årene og frem til de siste telemarksmalerier holdt fast ved trekk fra romantisk kunst og den ekspressive symbolisme.