Dyret i jernalderens forestillingsverden : en studie av forholdet mellom mennesker og dyr i nordisk jernalder, med utgangspunkt i dyrebein fra graver

Abstract

Forholdet mellom de levende, de døde (forfedrene) og dyrene er tema for denne avhandlingen. Med utgangspunkt i osteologiske analyser av dyrebein nedlagt i branngraver fra jernalderen diskuteres dyrs roller som meningsbærende symboler i det førkristne samfunnet. Oppfatningen av dyr er knyttet opp mot sjamanistiske elementer i førkristen religionsutøvelse. Dyr tillegges ofte transcendente kvaliteter som muliggjør gjennomføringen av rituelle prosesser. Innenfor sjamanistisk kosmologi anses knoklene gjerne som en vital substans, og bruken av knokler i ritualer kan dermed ha en regenererende funksjon. Målet med regenerasjonsritualer kan være å overskride barrieren mellom liv og død, og forbinde ulike kosmiske nivåer, eksempelvis mellom denne verden og det hinsidige. Videre indikerer forekomster av dyr i offer og boplassfunn, samt dyras fremstående betydning i norrøn mytologi og billedspråk, at i jernaldersamfunnet kan dyr ha vært anvendt som strukturerende tankekategorier. Ved å tenke med dyr og kontrastere dyr og menneskers adferd etableres normative regler for menneskelig adferd, noe som igjen danner grunnlag for å forstå verden som en sammenhengende enhet. På denne måten kan forbindelsen mellom liv og død, og overganger mellom verdener gis mening.