| dc.description.abstract | I denne hovedoppgaven har jeg utført en sammenlignende analyse av verk av Robert Gober (1954-) og Marcel Duchamp (1887-1966). I tilbakeblikk er det mulig å se hvordan suksessive kunstnergenerasjoner fra 1950-årene og fremover har tatt til seg, blitt inspirert av og videreutviklet Duchamps readymade-konsept og andre sider av hans verk. I følge Amelia Jones er Duchamp selve utgangpunktet og faderskikkelsen for den postmoderne avantgarden, slik den har blitt definert og forstått seg selv i amerikansk sammenheng. Duchamp blir her forstått som motstykket og anti-tesen til Clement Greenberg og den autoritære og formalistiske modernismen han sees som eksponent for. Jones hevder at denne motsetningen også artikuleres i forhold til kjønnmessige stereotyper. Mens Greenbergs modernisme er maskulin står en duchampiansk postmodernisme for noe feminint , eller for flytende kjønnsmessig identitet og opphør av grenser. Neo-dadaistene på femti- og sekstitallet griper til Duchamps readymade-strategi. Minimalismen finner felles grunn i readymadens kjølighet og mangel på teatrikalitet. Fluxusbevegelsen opererte under mottoet om at alt kunne sees som kunst og at alle kunne lage kunst, og så derfor på readymade strategien som befriende. Pop-kunsten la vekt på det anti-maskuline og anti-autoritære tradisjonen Duchamp la grunnen for. Fra slutten av 1970-årene og inn på 80-tallet kom et nytt skudd på denne postmoderne linjen med såkalt appropriation art . I dette bildet finner vi Robert Gobers verk. Duchamp defineres altså som en slags pater familias en rekke kunstnergenerasjoner etter krigen.
I sin implisitte videreføring og fortolkning av Duchamps verk, gjør Gober det mulig å se nye aspekter ved Duchamps oeuvre. Hans verk har på den måten en retroaktiv virkning på vår forståelse av Duchamp. Duchamps verk kan på sin side forstås som en forutsetning for et kunstnerskap som Gobers. Således åpnes det for nye tolkningsmuligheter av både Gobers og Duchamps kunst.
Oppgaven har hovedsakelig gitt en sammenlignende analyse mellom Duchamps "Etant donnés: 1. la chute d´eau, 2. le gaz d`éclairage", (Given: 1. The Waterfall, 2. The Illuminating Gas, 1946-66) og Gobers "U.t.(Geffen)" (1995-97). Sammenligningen har tatt utgangspunkt i tre forskjellige problemstillinger: blikk, seksualitet og det håndverksmessige. Disse temaene springer klart ut som sentrale sider ved begge verkene.
I det første kapitlet har jeg beskrevet de to installasjonene, samt introdusert hvordan de så langt er blitt tolket og forstått. Dette er fulgt av en samlet analyse i tre deler. Den første delen problematiserer betrakterens rolle i møte med installasjonene. Det neste hovedtema omhandler seksualitet og kjønn, som er behandlet sammen. Seksualiteten i verkene er introdusert gjennom å fokusere på enkelte deler av installasjonene. I det siste kapitlet har jeg presentert forholdet til håndverket hos både Gober og Duchamp. Kunstverkenes håndverksmessighet er problematisert i forhold til readymade-begrepet.
Til tross for at Gobers installasjon og andre av hans verk kan tolkes i lys av Duchamp, betyr ikke det at det er snakk om en direkte innflytelse forstått som et lineært årsak virkningsforhold fra Duchamp til Gober. Som nevnt finnes det også en retroaktiv virkning, hvor Gobers kunst til en viss grad er med på å endre betingelsene for forståelsen av Duchamp. Duchamps verk er på den måten ikke en stabil historisk størrelse, men endrer seg gjennom lesningene som gjøres av hans verk til enhver tid. I dette tilfelle leser jeg Gober via Duchamp og vice versa. Dette gjør det samtidig mulig å tydeliggjøre på hvilke vesentlige og avgjørende måter disse kunstnerskapene skiller seg fra hverandre. Sammenligningen har derfor ikke som formål å vise at de to respektive installasjonene er like , men synliggjøre på hvilke måter de går i dialog md hverandre.
Kapittel 2 Blikk og betrakter:
Konklusjon:
I dette kapitlet har jeg sett installasjonene i lys av betrakteren. Betrakteren har her blitt posisjonert både i forhold til kunstverkene og i forhold til andre betraktere. Verkenes beskaffenhet gjør disse posisjonene spesielt tydelige. Begge installasjonene innbyr betrakteren til å se og ta del i en hemmelighet. Men samtidig er følelsen eksklusjon like sterk, noe som skjer gjennom at man ikke får se alt.
Kunstnerne bruker arkitekturen som et styringsprinsipp og konstruerer betrakterens bevegelser. Begge verkene er inndelt i tre sfærer som avgrenses via fysiske hindringer som dør, vegg, rister og vann. Der betrakterens aktive blikk blir smelter sammen de forskjellige nivåene/sfærene i Etant donnés, blir vannet bindeleddet mellom nivåene i U.t. (Geffen).
Utgangspunktet for Jones` perspektiv i Etant donnés er at kikkerrollen hovedsakelig er forbeholdt og laget for en mannlig betrakter og at kvinnen er den som tradisjonelt blir betraktet. Gjennom Etant donnés blir kikkeren bevisst sin rolle som kikker, ved at man kommer i en kryssild av blikk fra andre besøkende og blikket fra verket selv. Jones peker også på at kvinnens kjønn tillegges ekstra betydning fordi lyset er fokusert om den. Hun knytter dens unaturlighet til Freuds begrep om det uhyggelige. Judovitz på sin side forsøker å omgjøre forestillingen om den kjønnsmessige forskjell ved å trekke frem hvordan Etant donnés lurer betrakteren til å tro at verket handler om seksualitet, for i det neste øyeblikk å avsløre sitt falske grunnlag.
Den siste delen av dette kapitlet har jeg greid ut om betrakterens rolle i forhold til kunstverkene og andre betraktere. Spesielt Etant donnés gir opplevelse av å bli oppdaget og beskuet av andre personer i rommet. Denne relasjonen har blitt knyttet til Sartres begrep om jeg-et og den Andre. I det øyeblikket man er bevisst andres blikk, blir man bevisst seg selv og sin handling. Oppdagelsen oppleves om noe skamfullt og man gjør seg selv til et objekt for den Andre. Det er jeg-et selv som tillegger den Andre denne bedømmelsen av en selv.
Lacans begreper om the look og the gaze , handler om en kamp mellom betrakterens blikk ( the look ) og det eksterne blikket ( the gaze ) som finnes a priori i verden. I det øyeblikket betrakteren ser på et kunstverk, vil kunstverket selv se tilbake på betrakteren. Silverman plasserer disse teoriene opp mot hverandre, og nedtoner det dominante i den Andres blikk med henvendelse til Lacan og hans the gaze .
Det har vært interessant å trekke inn disse teoretikerne av den grunn at de på forskjellige vis er opptatt av et subjekt som møter et eksternt blikk, være seg et kunstverk eller andre betraktere, og fordi begge kunstverkene posisjonerer disse relasjonene, samt forholdet betraktere imellom.
Kapittel 3 seksualitet:
Konklusjon:
For både Gober og Duchamp blir kroppen et utgangspunkt for en viktig del av kunstnerskapet. Nettopp derfor må kunstnerne også ha reflektert en god del over temaer som kropp, kjønn og seksualitet. Betrakterens konfronterende møte med nakenheten i Etant donnés setter i gang forestillingsevnen. Figurens åpne kjønnsorgan, sprikende bein og armer byr seg mot betrakteren. Spillet med pornografien gir en følelse av skam, av noe forbudt, samtidig som man blir drevet av nysgjerrigheten til å utforske egne tanker og fantasier.
Ved hjelp av Paz` sammenlignende analyse av Etant donnés og the Large Glass, har jeg konsentrert meg om visse elementer i Etant donnés som betoner et kjønnslig aspekt ved installasjonen. Den falloslignende lampen som blir løftet høyt i været, symboliserer ungkarenes sperma som senere blir omdannet til vann i form av fossen, og som gjennomvåter jorda. Dette seksuelle aspektet med fossen og vannet finnes også i U.t. (Geffen).
Til tross for at de aller fleste av vaskene ikke inneholder vann og samtidig er dysfunksjonelle, uttaler de på samme måte som urinalene, tilstedeværelsen av vannet og dets rensende aspekt. Elementer som vann, vasker og urinaler hører til miljøer som bad og toaletter. Disse rommene knytter mennesket til intimitetene ved egen og andres kropper. Homoerotisme i begge kunstnerskapene gjennom urinalene som avfallsbeholdere for menn knyttes også til offentlige toaletter.
Kroppens betydning som tema understrekes gjennom kunstnernes iscenesettelser av sine egne kropper. En stor del av kjønnstematikken kan knyttes til forskjellige seksuelle preferanser som transvestittisme og homoseksualitet. Men basisen for iscenesettelsene er svært forskjellige. Der Duchamp lever ut sin nysgjerrighet omkring kjønnsidentitet gjennom spredning av kunstneridentiteten, handler Gobers iscenesettelser av seg selv om savn og protest mot samfunnets fastlagte normer. Dette vises i at homofile ikke kan gifte seg, stifte familie og institusjonere seg på samme måte som heterofile. Et eksempel på dette er brudekjolen som et ladet symbol for nettopp et heterofilt etablissement. Andre objekter som refererer seg til noe uspesifikt angående kjønn, er hans tvekjønnede torso av en kvinne og manns bryst. Gjennom en presentasjon av de seksuelle aspektene ved begge installasjonene, og gjennom hvordan kunstnerne bruker egne kropper som en del av kunstverket, ser man at det foreligger sterke seksuelle konnotasjoner i både Gobers og Duchamps kunstnerskap.
Kapittel 4: Fabrikasjon
Konklusjon:
Readymaden handler om hverdagsobjekter som blir stilt ut i en kunstkontekst. Arven fra readymaden har i løpet av 1900-tallet, gitt seg til kjenne gjennom forskjellige forkledninger som for eksempel Richard Prince` kopier av andres åndsverk. Han forsøker å berøve deres originalitet og identitet, gjennom å stille de ut som sitt eget kunstverk. Gobers håndlagde fabrikkgjenstander gir en ny vinkling til denne av tradisjonen. For verkene under begge kategoriene handler om en destabilisering av objektet. Utvelgelsen av readymaden skjer via intellektet, gjennom en strategi om likegyldighet. Dette blir et prosjekt som ikke blir mulig å gjennomføre, for det å foreta et valg er influert av følelser.
Alle objekter har på et tidspunkt blitt laget av maskiner. Til forskjell fra assisted readymade , danner Gober et helt nytt og ugjenkjennelig produkt av materialet. Han begynner utformingen av kunstverket på et tidligere stadium enn assisted readymade , hvor hver del av det opprinnelige objektet er gjenkjennelig, som for eksempel i Bycycle Wheel.
Ved siden en nøye sammenligning og redegjørelse for readymade- og handmade readymade -strategiene, har dette kapitlet har også redegjort for begrepet om infratynn . Begrepet handler om den umerkelige forskjellen mellom originalen og dets kopi, men den har også en seksuell side gjennom det støpte aspektet ved kroppen. Dette begrepet ble introdusert av Duchamp, men kan også benyttes i sammenheng med tilvirkingen av Gobers verker som formet og støpt, som positiv og negativ form. I tillegg er Gobers vasker og pissoarer så like de fabrikk produserte, at man kan snakke om en marginal differanse mellom disse.
Å trekke hverdagen inn i kunsten gjennom å velge simple masseproduserte objekter, degraderer readymade/ handmade readymade -strategien et eventuelt elitistisk syn omkring kunsten, og gir den et sosialt aspekt.
I dette kapitlet har jeg også tatt for meg Duchamps reproduksjoner og deres paradoksale håndverksmessighet i relasjon til readymade-strategien. For å imitere originalen så mye som mulig ble kopiene laget for hånd. Formingsaktiviteten skaper en intimitet og nærhet til objektet som motsier readymade-konseptet, og som Duchamp ville frigjøre seg fra. Kopiene kan regnes som en mellomting mellom unika og masseproduserte objekter. På tross av det håndverksmessige aspektet ved kopiene, mangler de likevel den nære kontakten til materialet som Gobers verker inneholder. Hans pseudo maskinlagede objekter uttrykker en sensibilitet som står i sterk kontrast til reproduksjonene. Gober viser dermed en positiv holdning til det maskinlagede, som står i motsetning til at han faktisk lager objektene for hånd. På tross av forskjellig utgangspunkt og forskjeller ellers, kan man se en dialog mellom readymade, reproduksjonene og handmade readymade . Begge kunstnerne har en heterogen tilnærming til håndverket, det vil si at de arbeider i feltet mellom fabrikklagde objekter til nitidig håndverk.
Etant donnés understreker Duchamps interesse for tilvirkningen av et verk. Dette verket inneholder hele spekteret fra den rene readymade til intrikate fremstillinger for hånd. Således viser den et personlig engasjement fra Duchamps side. Men i ennå sterkere grad enn hos Duchamp, er utgangspunktet for Gobers utførelse av sin installasjon personlig fundert og er nært knyttet til hans historie. I Etant donnés finner man en interesse for hvordan man løser kompliserte tekniske konstruksjoner, noe som kan trekkes parallelt til Gobers dyktige håndverksmessighet. Etter å ha sett hele registeret innenfor fabrikasjon av kunstverk, ser man at Duchamp foreviser et spill gjennom å problematisere hva som er et masseprodusert objekt, og hva som er en unika i forhold til en kopi. Gjennom Duchamps utprøving av alle tilnærmingene opphører han grensene for klassifisering av teknikker. Både Gober og Duchamp driver et sammensatt form for fabrikasjon, hvor Duchmaps readymades og unika er ytterpunktene som Gober forholder seg til. | nor |