Abstract
"Jens Thiis renessansestudier" er et bidrag til det norske kunsthistoriefagets historie, og konsentrerer seg om Nasjonalgalleriets første direktør Jens Thiis forskning på renessansekunsten i tidsrommet 1890-1909. Avhandlingen viser hvordan flere av hans forestillinger om kunst og kunsthistoriefagets metoder blir til i hans ungdomsår, og påvirkes av hans ungdomsmiljø. Flere forestillinger fra dette miljøet blir med ham på hans første studiereise til Italia, og preger hans møte både med renessansekunsten og forskningsmetoder, da spesielt Morellis stilkritikk.
Avhandlingen analyserer også alle sentrale aspekter ved den unge kunstforskerens bruk av fagets metoder, med spesiell vekt på hans "Leonardo da Vinci" (1909): Hans særegne form for stilkritikk; hans genesis-forskning; og hans geometriske komposisjonsanalyse. Her kommer det frem at Thiis har mottatt viktige impulser fra danske kunsthistorikere, så vel som hans antagonister. Til slutt analyseres "Leonardo da Vincis" mottagelse av tre av Nordens største kunsthistorikere, for slik å sette Thiis forskning inn i samtidens faglige debatt.