| dc.description.abstract | Denne avhandlingen er en undersøkelse av hvordan det tidlige friluftsmaleriet fremstilles i utstillingen Before Photography. Utstillingen åpnet ved Museum of Modern Art, New York, i 1981, kurator var Peter Galassi. Before Photography ble positivt mottatt, men er i et resepsjonshistorisk perspektiv mest knyttet til negativ kritikk fra noen få, men sentrale kritikere, som f.eks. Rosalind Krauss og Abigail Solomon-Godeau. Galassis prosjekt blir hos disse overveiende fremstilt som en forfeilet, modernistisk estetisering av fotografiet, hvor det fotografiske bildet analyseres formalt til fortrengning for bildenes opprinnelige, mangeartede kontekstuelle utgangspunkt. I kapittel 2 argumenteres det for at denne kritikken skal leses i lys av datidens nye og store interesse for både 1800-talls fotografi og samtidsfotografi. Her inngår nettopp fotografiet først og fremst i en estetisk diskurs. Kritikken kan derfor ansees som nødvendig institusjonskritikk. Det argumenteres imidlertid videre for at dette skjer til fortrengning for det Galassi angir som utstillingens hovedanliggende: fremveksten av friluftsstudien som selvstendig praksis innen landskapsmaleriet i tiårene før og etter år 1800.
I kapittel 3 pekes det på at Galassi mer enn å definere fotografiet formalt, søker å forklare det i lys av en holdningsendring som kommer til uttrykk i landskapsmaleriet. Det redegjøres for utviklingen med støtte i Before Photography og i Galassis videreutvikling av temaet i boken Corot in Italy: Open-Air Painting and the Classical-Landscape Tradition (1991). Det vises hvordan en økt vektlegging av friluftsstudiens empiri etter hvert fører til at friluftsmaleriet oppstår som atskilt praksis, i motsetning til studiomaleriets imaginære landskapsfremstilling. I kapittel 4 vises det, med støtte i Albert Boimes bok, The Academy and French Painting in the Nineteenth Century (1971), at den rurale landskapsgenrens fremvekst, samt at værforhold, lys og skygge i økt grad tilstrebes fremstilt i maleriet slik det erfares i naturen, ytterligere fører til at friluftsstudien gjøres til et helt avgjørende element også innen studiomaleriet. Studien oppfattes i økende grad som et selvstendig bilde. I kapittel 5 vises det til at Galassi argumenterer mot Boimes vektlegging av det skisseestetiske. Det gis her en fremstilling av hvordan friluftsstudien som genre kan vise til eksempler på ulik grad av ferdigstillelse. Det argumenteres for at studien i stedet viser til en radikalt ny interesse for virkelig natur som billedmotiv. Avslutningsvis argumenteres det for at studien medfører en tosidighet. Som empirisk observasjon av faktisk natur inngir den objektivitet. Men samtidig viser dens forankring i en tids- og stedbunden begivenhet nettopp til utgangspunktet i et erfarende subjekt som konstituerer virkeligheten gjennom sin fremstilling. Avhandlingen viser at Galassis anliggende ikke uttømmende kan defineres som et formalt sådan. I den grad friluftsstudien analyseres formalt, oppfattes dette som et symptom på en holdningsendring innen landskapsrepresentasjon. Friluftsmaleriet representerer således en realisme som bygger på et eksisterende virkelig motiv, subjektivt erfart, fortolket og formidlet. | nor |