Ruinestetikk : utforsking av et estetisk blikk på Hovedøya klosterruiner gjennom en nærlesning av Florence Hetzlers ruinteori

Abstract

Denne oppgaven handler om et estetisk synspunkt på ruiner. Den ser på forskjellen mellom å tilnærme seg ruinen som et historisk dokument, og som estetisk fenomen i seg selv, og går gjennom ruinestetikkens historie fra den estetiske oppvurderingen på 1700-tallet og frem til i dag. Den omtaler de store ruinteoriene på 1900-tallet før den velger seg ut én spesifikk teori, filisofiprofessor Florence M. Hetzlers teori, forumlert gjennom tidsskriftartikler fra 1982 og 1988, og analyserer denne.

Hetzlers teori innebærer å se ruinens prosess som unik, og ruinen som et symbiotisk produkt mellom natur og kultur. Ruinen sees også sidestilt fra spesifikk historie. Teorien er i tillegg opptatt av ruinens stedspesifikke egenskaper, og betrakterens rolle i omskapelsen av ruinen fra bygningsrester til estetisk ruin. Hetzlers teori munner ut i en anskuelse av ruinen som kunstverk – ruinkunst.

Oppgaven går videre med å sammenstille Hetzlers teori med andre ruinteorier, og setter Hetzlers begrep om sublim erfaring inn i en sammenheng, før den går videre til å diskutere de kontekstuelle forutsetningene for å kunne føre ruiner under et kunstbegrep, med spesiell vekt på betrakterrollen. Oppgaven sammenligner deretter ruinkunstverket med beslektede kunstformer: prosesskunst og stedskunst (earth art/land art).

Til slutt munner oppgaven ut i et kasusstudium av Hovedøya klosterruiner i Oslo, som tar på seg Hetzlers ruinblikk. Klosterruinene på Hovedøya blir analysert ut i fra paramterene satt i de foregående kapitlene, og følgelig blir anskueliggjørelsen av naturprosesser, og ruinens stedspesifisitet avgjørende. I tillegg sees det på ruinens mulighet for opplevelse av historie, og for sublim erfaring.

Konklusjonen forklarer at dette til syvende og sist ikke skal sees som en verneideologi, men som et bestemt betrakterblikk – en måte å se på ruiner på som er åpen for forbindelser og estetiske muligheter. I tillegg adresserer den naturligvis problemstillingen: Kan Hovedøya klosterruiner tilnærmes som kunst etter Florence M. Hetzlers teori om ruinkunst? Hva slags kunst er i så fall det, og hva innebærer kunstopplevelsen av ruinene?