| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven omhandler hvordan åpningen av Henie Onstad Kunstsenter markerer introduksjonen av en ny museumsmodell i Norge. I oppgavens første del har jeg til hensikt å vise hvordan Kunstsenteret tok sin form etter den publikumsorienterte og dynamiske museumsmodellen, introdusert av John Cotton Dana på begynnelsen av 1900-tallet. Denne moderne museumsmodellen står i kontrast til de bevarende, forskende og samlingsbaserte nasjonale kunstmuseene, som jeg i oppgaven benevner som den tradisjonelle museumsmodellen. Jeg vil se på hvordan Cotton Danas tankegods ble videreutviklet og institusjonalisert av museumsdirektørene- og teoretikerne Alfred H. Barr, Willem Sandberg og Pontus Hultén, til institusjoner som innenfor museologi blir omtalt som det moderne museet, det levende museet og kultursenteret.
Det totale museum, er en tidlig benevnelse direktør Ole Henrik Moe bruker om institusjonen på Høvikodden i 1967. Tittelen er valgt da det viser til Kunstsenterets ønske om å kombinere oppgavene til det tradisjonelle museet med aktiviseringen, formidlingen og samtidsfokuset til det moderne museet, i retning av en institusjon som MoMA, Stedelijk og Moderna Museet.
I de innledende kapitler vil jeg vise hvordan Kunstsenterets donatorer og kunstneriske ledelse forsøker å implementere ideer og strategier hentet fra Barr, Sandberg og Hultén, og deres respektive institusjoner, Museum of Modern Art, Stedelijk Museum og Moderna Museet. Jeg vil vise hvordan dette manifesteres i Kunstsenterets organisasjonsmodell, utstilling- og arrangementsprogram og formidlingsvirksomhet. Dette trekløveret er valgt da de er sett på som de fremste museumsteoretikere i sin tid og ledet institusjoner som radikalt bidro til å bevege museet mot en mer demokratisk, tverrkunstnerisk, formidlende og publikumsorientert institusjon. Ved å sammenligne Kunstsenteret med de tre institusjonene, vil jeg sette dets virksomhet inn i en internasjonal utvikling av det moderne museet.
I andre del av oppgaven vil jeg se på introduksjonen av den moderne museumsmodellen gjennom tre multimediale installasjoner og tre audiovisuelle konserter som ble produsert ved Kunstsenteret i perioden 1968-1982. Verkene er:
Multimediale installasjoner:
-Arne Nordheim - Solitaire (1968)
-Sigurd Berge, Irma Salo Jæger og Jan Erik Vold – Blikk (1970)
-Anders Kjær og Kåre Kolberg - Nova (1972)
Audiovisuelle konserter:
-Soft Machine, Mark Boyle og Joan Hills (1971)
-Svein Finnerud Trio, Trond Botnen og Kjell Bjørgeengen - Multimal (1970)
-Laurie Anderson - United States (1982)
Ved å dokumentere verkene gjennom arkivmateriale vil jeg finne ut hvordan de på ulike måter representerer Kunstsenterets ønske om å profilere seg som et moderne museum, og utforske hvordan Kunstsenteret i rollen som aktiv skapende produsent, har påvirket utformingen av verkene. Gjennom korte komparative analyser av de utvalgte verkene, vil jeg vise at de føyer seg inn i en internasjonal moderne kunstdiskurs, og dermed er representanter for de nye kunstformene som det moderne museet skulle presentere. Hvert kapittel avsluttes med å se på mottakelsen av verkene i sin samtid, for å se hvordan denne profileringen fungerte. | nor |