Seg selv nok : Astri Welhaven Heibergs uteakter ca 1913-25

Abstract

I innledningsdelen av oppgaven stiller jeg en rekke spørsmål som utgangspunkt for diskusjonene og analysene i de tre påfølgende kapitlene. Kapitlene er strukturert rundt tre overordnede tema; perioden, motivtypen og uteakten som et valg. En overordnet problemstilling er å identifisere hvilke faktorer, eller mekanismer, som kan ha medvirket til uvesentliggjøringen av enkelte kunstnere i norsk kunsthistorie, som for eksempel Astri Welhaven Heiberg. Tidlig i oppgaven tilkjennegir jeg en kritisk holdning til det verdihierarkiet som har ligget til grunn for kunsthistorieskrivingen om perioden. Jeg viser til at ettertidens kunsthistorieskrivning baserer seg til dels mye på oppmerksomheten kunstneren fikk av kritikerne og samtiden. Men jeg viser at kjønn også har vært en sentral faktor i kritikernes interesse for Welhaven Heibergs uteakter (motivtypen omtales ofte i kunsthistorisk litteratur som badebilder). Med dette menes ikke bare hennes biologiske kjønn, men også hennes særpregede måte å fremstille motivtypen på. Analysen av kritikernes omtale av Welhaven Heibergs uteakter viser at samtiden ikke evnet å verbalisere maleriske kvaliteter utover de stereotype forventningene de hadde til kvinners kunst.

I kapittel 2 identifiseres en rekke trekk i Welhaven Heibergs fremstillinger av nakne kvinner som har fellestrekk med andre kvinnelige kunstneres kvinneakter i tiårene etter 1900. Jeg sammenligner spesielt med Suzanne Valadons kvinnefremstillinger. Reinhold Heller bruker ordet gleichrangig for å beskrive et fellestrekk vi ser i mange kvinnelige kunstneres fremstillinger av kvinner. Gleichrangig indikerer at betrakter og den fremstilte kvinnen på lerretetmøtes på en likeverdig måte. Subjekt og objekt er likestilte i den forstand at ingen av de to øver kontroll over, eller søker å dominere den andre.

I artikkelen How do Women Look? The Female Nude in the Work of Suzanne Valadon (1985) undrer Rosemary Betterton seg om kvinner som malte nakne kvinner må anses som the ultimate deviation (s. 12). I tiårene etter 1900 hadde kvinner adgang til akademier, kunstskoler og akttegning i samme grad som menn. Men kvinnelige kunstnere deltok i kunstnermiljøet på andre premisser enn menn. Spesielt de kvinnene som valgte å stille ut motiver av nakne kvinner var stilt overfor større utfordringer enn sine samtidige kolleger. I kapittel 3 benytter jeg begrepet heterotopia, som brukt av Michel Foucault, for å forstå hvorfor samtiden reagerte negativt på enkelte kvinners kvinnefremstillinger. Kvinner stilte trolig ikke ut kvinneakter i like stor grad som mannlige kunstnere fordi disse motivene ble enkelte ganger uvesentliggjort av for eksempel kritikerne. Jeg hevder at Welhaven Heibergs uteakter kan betegnes som heterotope. Jeg mener det er måten de var heterotope som var med på å avgjøre motivenes troverdighet og legitimitet i samtiden. Hvorvidt endringen i hennes motiver, fra uteaktene i 1916 til større grad av bestilte portretter mot slutten av 1920-årene, var resultat av en bevisst strategi forblir spekulasjon. Men endringen kan indikere at hun etter 1916 i økende grad innordnet seg samtidens forventninger til henne som kvinnelig kunstner, og handlet innenfor rammene av forventet kvinnelighet