Santa Cecilia in Trastevere : en kontekstuell analyse av apsemosaikken

Abstract

Apsemosaikken i kirken Santa Cecilia in Trastevere i Roma har vært behandlet kunsthistorisk siden attenhundretallet, og er slik sett et klassisk verk innenfor kunsthistoriefaget. Mosaikken ble oppført mellom 816 og 824 under pave Paschal Is regjeringstid, og utsmykningen er i dag en av de best bevarte mosaikkene fra den tidlige middelalderen i Roma.

Pave Paschal I som bestilte verket, er i ettertiden blitt omtalt som en kunstinteressert leder som på sine syv år som pave oppførte og utsmykket tre egne kirker, og donerte flere kostbare gaver til de største og viktigste kirkene i Roma. Han bestilte til sammen tre mosaikker, hvor alle er godt bevart for ettertiden og hvor alle innehar hans portrett i scenen. Disse tre mosaikkene befinner seg i kirkene Santa Prassede, Santa Maria in Domnica og Santa Cecilia in Trastevere. De to første mosaikkene har fått flere monografiske behandlinger av forskere. Mosaikken i Santa Cecilia er derimot blitt behandlet som en gjentagelse av mosaikken i Santa Prassede og har derfor ikke fått mye egen oppmerksomhet.

I denne oppgaven undersøker jeg mosaikken i Santa Cecilia som et selvstendig verk og analyserer den innenfor en kontekstuell metode. Den politiske samtiden mosaikken ble oppført i, og det faktum at den sannsynligvis var den siste mosaikken pave Paschal I bestilte, har i liten grad blitt tatt i betraktning i tidligere analyser av verket. Ved å undersøke mulige forbilder med både en tidligkristen bakgrunn og en bysantinsk innflytelse vil jeg belyse verket på nytt. Ved deretter å analysere det innenfor sin egen samtid, både i forhold til publikums lesning av verket, den politiske konteksten, og komposisjonens betydning og mulige retoriske grep, åpner jeg opp for en ny og bredere lesning av en mosaikk som frem til nå kun har vært delvis behandlet.

Caroline Goodson utgav i 2010 boken The Roma of pope Paschal I, hvor hun analyserer hans arkitektoniske oppføringer som et uttrykk for en samtidig politisk situasjon fremfor den karolingiske renessanse. Ideen om Den karolingiske renessanse, går ut på at verkene i perioden under pave Paschal I var påvirket av den nye alliansen med frankernes, hvor deres interesse i antikke skrifter og byggverk påvirket Roma til å se mot sin egen antikke og tidligkristne fortid. Teorien har dominert lesningen av mosaikken i Santa Cecilia og har begrenset verkets lesning i forhold til en kontekstuell vinkling. Ved å ta utgangspunkt i Goodsons tese har jeg undersøkt om mosaikken i Santa Cecilia er et mer sammensatt verk enn tesen om den karolingiske renessanse har tillatt, og om en tematikk og en referanseramme muligens forrankret i pave Paschal Is egen samtid er til stede.