Om opprøret mot estetikken

Abstract

Utover på 1900-tallet kolliderte de tilsynelatende ulike moderne kunstbevegelsene med den kunstforståelsen som lå dypt innbakt i den estetiske teoriens historie; den tradisjonelle estetiske teorien som nedstammet fra opplysningstidens og romantikkens kritiske tenkning var en tradisjon som fant kunstens kjerne i egenskapene til det kunstneriske objektet, først og fremst i objektets evne til å vekke en estetisk erfaring hos betrakteren. Ved å transformere hverdagsobjekter til kunstverk, var Marcel Duchamp blant kunstnerne som innvarslet anti-kunsten, og erklærte at estetisk nytelse var en fare som for enhver pris måtte unngås. Ready-made eksemplifiserte snart det hinderet ethvert forsøk på å definere kunst måtte forholde seg til og i 1983 stilte kunsthistorikeren Hal Foster spørsmålet om hvorvidt estetikkens kategorier fremdeles var gyldige.

Med avhandlingen drøfter jeg det opprøret mot estetikken som gjorde seg gjeldende utover på 1900-tallet og den selvransakelsesprosess som fulgte i kjølevannet av tumultene. Her har vi å gjøre med verk og tanker som vokser seg frem fra utdypende debatter om tradisjoner knyttet til kunstens form og funksjon, og slik genererer anti-kunsten og opprøret mot estetikken grunnleggende kunstfilosofiske spørsmål. Avhandlingens problemstilling er som følger: I møte med den postmoderne anti-estetikkens syn på det tidlige 1900-tallets anti-kunstavantgarde som sin forløper, peker jeg på muligheten for et brudd og fremsetter følgende tese: Til tross for dens anti-estetiske tilnærminger må anti-kunstavantgarden betegnes som estetisk.

Del I er en deskriptiv del der jeg starter med å identifisere anti-kunst-begrepet og dets manifestasjoner slik det utviklet seg utover på 1900-tallet, mens jeg i del II ser nærmere på det jeg altså omtaler som den postmoderne anti-estetikken. Her går jeg spesielt inn på Arthus Dantos begrep om kunstverdenen, George Dickies institusjonsteori og det som regnes som en klassiker i den anti-estetiske tenkningen, Hal Fosters antologi The Anti-Aesthetics: Essays on postmodern Culture fra 1983. Ved hjelp av disse tenkerne undersøker jeg påstanden om at postmodernismen representerer en ny kunstmodell. I avhandlingens hoveddel, del III, foreslår jeg så en estetisk lesning av anti-kunstavantgarden, der jeg starter med Duchamp og det jeg kaller "den duchampianske ambivalens" før jeg tar dette med meg videre inn i presentasjonen av begrepet "forstyrrelsens estetikk".