Vestbanestasjonen - et teknisk kulturminne fra 1800-tallet: : historie, bevaring og ny bruk

Abstract

Dette er en masteroppgave i kunsthistorie om Vetbanestasjonen i Pipervika, et stasjonsmiljø fra 1800-tallet. Det er også en oppgave om disse bygningene i en ny kontekst.

En målsetning har vært å gjennomføre en undersøkelse av anlegget på Vestbanetomta, med tyngde på hovedstasjonsbygningen. Dokumentasjon og analyse har vist på hvilken måte Vestbanehallen representerer en ny bygningstype knyttet til industrialiseringen og de teknologiske nyvinningene på 1800-tallet. Vestbanehallen er et eksempel på historismens arkitektur. De norske arkitektene var utdannet i Tyskland og deres arbeider i Norge vitner om påvirkning fra Europa. Anleggelsen av jernbanen i Norge viser forbindelse til Tyskland med hensyn til stilvalg og til England hva gjelder jernbaneteknologi.

Ved å følge bygningshistorien, og de bygningsendringer og utvidelser som har funnet sted, kan en slå fast tre forhold som avgjørende; De nyvinninger på det teknologiske området innenfor bygging og drift av jernbaneanlegg, den store trafikkveksten og de funksjoner jernbanestasjonen har hatt.

Bygningsmiljøet på Vestbanen settes inn i en bredere sammenheng, og følges videre. Stasjonen slik den står i dag, som et kulturminne med ny bruk, har åpnet opp for en diskusjon om bygninger som får helt nye funksjoner enn den opprinnelige. I dette tilfellet har det åpnet opp for en diskusjon om kulturminnevernets omskiftelighet, da med tanke på at synet på historismens arkitektur og på de tekniske og industrielle kulturminnene er forandet. Skjermbevaring, som en bevaringsstrategi for kulturminner i en urban kontekst, er også berørt. Valg av slike løsninger blir utfordret av endringsprosessene i byen.