PAGON Progressive Arkitekters Gruppe Oslo Norge : Forholdet mellom programskrift og bygde verk

Abstract

Oppgaven omhandler Progressive Arkitekters Gruppe Oslo Norge (PAGON), opprettet i 1950. PAGON var en fraksjon av den internasjonale arkitekturorganisasjonen Congres Internationaux d`Architecture Moderne (CIAM). CIAM var et organ opprettet i 1928 for å bidra til å fremme og realisere modernismens arkitekturidealer. Medlemmer av den norske gruppen var Arne Korsmo, Christian Norberg-Schulz, Sverre Fehn, Peter Andreas Munch Mellbye, Geir Grung, Odd Østbye, Håkon Mjelva, Carl Corwin, Robert C. Esdaile, Erik Rolfsen og den danske arkitekten Jørn Utzon. I et monografinummer av arkitekturtidsskriftet Byggekunst, publiserte PAGON i 1952 sitt programskrift. Til tross for gruppens korte levetid markerte programskriftet en vital fornyelse av den internasjonale påvirkningen her til lands. Med sine ideer tok medlemmene et oppgjør med den pragmatiske holdningen som preget norsk arkitektur i årene etter 2. verdenskrig. En gjennomgang av programskriftet fra 1952 utgjør den ene hoveddelen av oppgaven. I den forbindelse ser jeg nærmere på aktuelle påvirkningskilder for gruppen. Jeg forsøker også å gi et bilde av den samtidige norske og internasjonale konteksten. I oppgavens andre del tar jeg for meg fire eksempler på PAGON-arkitektenes arbeider, utført i løpet av 1950-tallet. Både programskrift og bygde verk spinner videre på vesentlige aspekter ved den internasjonale modernistiske bevegelsens grunnideer fra mellomkrigsårene. Byggeprinsipper, teknisk kunnskap og formalestetiske kvaliteter ble beholdt og utviklet videre i en ny form for arkitektonisk kreativitet. Arbeidene foreviser en ny følsomhet og en mer fantasifull tilnærming til oppgaven, enn mellomkrigsårenes arkitektur. Dermed realiserer bygningene programskriftets fremste mål; nemlig en utvidelse og fornyelse av modernismens program. Med utgangspunkt i programskrift og bygde verk er det benyttet tradisjonell kunsthistorisk metode, som omfatter en fortolkning av programskriftet ut ifra tilgjengelig dokumentasjon, såvel som en formanalyse av de fire utvalgte prosjektene. Dette er gjort for å klargjøre forholdet mellom programskriftet og bygningene, samt for å utdype generelle karakteristiske trekk ved gruppens teorier og praksis. I denne sammenheng er det benyttet relevante arkitekturhistoriske sammenligningsfaktorer ut i fra et ønske om å plassere den norske gruppen i forbindelse med tendensene ellers i det internasjonale arkitekturmiljøet. Kildematerialet utgjøres hovedsakelig av tegningsmateriale og byggemeldinger, samt notater og fotografier. En viktig kilde for oppgaven har vært 1950-tallets årganger av tidsskriftet Byggekunst.