Abstract
I mange av interiørmaleriene til den danske kunstneren Vilhelm Hammershøi (1864-1916) kan man se en sortkledd kvinne som står med ryggen vendt mot betrakteren. Værelset hun befinner seg i har få eller ingen henvisninger som kan gi informasjon om hvem hun er eller hva hun er opptatt av.
Hammershøis interiører med kvinnefigur har i forskningstradisjonen primært blitt relatert til konvensjonene for genren i dansk gullader og hollandsk barokk. Det er en utbredt enighet om at hans interiører i mange henseender kan sies å henvise til de to periodene og det blir poengtert at han unnlater å vise til fortellende elementer. For mange forskere medfører dette fravær av fortellende billedelementer at kvinnefiguren blir forstått som ensom og isolert. Min opplevelse av kvinnefigurene er derimot at de er dypt konsentrerte om noe jeg ikke umiddelbart får tak i.
Denne oppgavens formål er derfor en undersøkelse av hvorvidt en symbolistisk lesning av kvinnefiguren kan lede frem til en annen eller mer kompleks og sammensatt tolkning enn det forskerne hittil har kommet frem til.
Casper Tybjerg hevder i sin artikkel i katalogen Hammershøi – Dreyer. Billedmagi 2006 at Hammershøis forenkling av motivet inspirerer betrakterens fantasi. Slik jeg leser ham, åpner han opp for en vinkling der postmoderne og feministiske teorier fra 1970-1980-tallet kan trekkes inn i en referanseramme for tolkning. Jeg har derfor med henvisning til Tybjergs antagelse, valgt en person- og kontekstbundet metode der jeg tar utgangspunkt i min egen subjektive posisjon som mottager og fortolker av bildenes innhold. Som et startsted for lesning av kvinnefigurene har jeg funnet det hensiktsmessig å beskrive dem som anonymisert, en betegnelse som for meg gir færre føringer for tolkning enn betegnelsene isolert og ensom.
Et spørsmål som ofte stilles i forskningstradisjonen er hvilken kunsthistorisk kontekst Hammershøi bør plasseres innenfor. Poul Vad (1927-2003) hevder i sin biografi Hammershøi 1990 at Hammershøi ikke kan ses som en symbolist, mens Robert Rosenblum argumenterer for at Hammershøi er en symbolist med forbindelse tilbake til den tyske romantikeren Caspar David Friedrich (1774-1880). Felix Krämer deler Rosenblums oppfatning, men begrunner sitt ståsted ved å henvise til samtidens mottagelse av Hammershøis malerier. De forskerne som definerer Hammershøi som symbolist har imidlertid ikke drøftet motivet med den ryggvendte kvinnefiguren i lys av den rammen de har plassert ham innenfor. Dette, mener jeg, gir rom for en fortsatt diskusjon om hvilke mulige tolkninger som kan tilskrives kvinnefiguren når hun blir betraktet med symbolistiske ”briller”.
Hammershøis behandling av motiv med inspirasjon fra dansk gullalder og hollandsk barokk er utgangspunktet for min analyse. Først foretar jeg en sammenligning av fire av Hammershøis interiører med utvalgte interiører fra de to epokene, der jeg søker å finne frem til hva som er karakteristisk ved hans forenkling av motivet. Dernest beskriver jeg kvinnefigurene via en person- og kontekstbundet metode for så å sette min forståelse av dem inn i en symbolistisk referanseramme fortolkning. Oppgaven avsluttes med en oppsummering der jeg redegjør for mine funn, samt en konklusjon der jeg argumenterer for at min tolkning av kvinnefigurene gir grunnlag for en annen forståelse av motivets betydning. Dersom man leser kvinnefigurene i lys av symbolismens ideer på 1890-tallet, kan de sees som en henvisning til det å foreta en introspeksjon, hvilket er et sentralt ideal innenfor denne retningen i Hammershøis samtid.