| dc.description.abstract | Sammendrag hovedfagsoppgave
Boliger i Oslo
OBOS fra 1930-tallet til 1980-tallet
I dag forvalter OBOS i overkant av 80 000 boliger i Oslo og omegn. Mange av dem i bydeler som i sin helhet er bygget ut av OBOS. Hvilket arkitektonisk preg har OBOS gitt bybildet i Oslo? Dette er den overordnede problemstillingen for oppgaven. Gjennom analyse av seks boligprosjekter fra de seks tiårene oppgaven omfatter, håper jeg å kunne nærme meg et svar på dette spørsmålet. De seks boligprosjektene er forskjellige både i utforming og omfang, og de er valgt ut fordi jeg anser dem som typiske for den sosiale boligbyggingen i det tiåret de representerer.
Arkitekturhistorisk befinner jeg meg i modernismens tidsalder. I hvert kapittel drøfter arkitekturen i forhold til modernismen og diskuterer i hvilken grad OBOS-arkitekturen gjenspeiler internasjonale arkitekturteorier- og visjoner. Jeg undersøker hvilke typer bygg som ble bygget i de forskjellige tiårene; blokker, høyblokker, rekkehus eller småhus. Jeg drøfter den utviklingen som har funnet sted når det gjelder utformingen av boligen; planløsning, standard og hvilken bruk av boligen og de forskjellige rommene det er lagt opp til fra arkitektenes side.
Videre ser på boligprosjektene i et byplanmessig perspektiv for å danne meg et bilde av hvordan OBOS har preget Oslo og osloborgernes hverdag.
Jeg behandler følgende borettslag i oppgaven: Galgeberg fra 1936, Etterstad Nord fra 1949, Marmorberget fra 1952, Ammerudlia fra 1966, Orremyr fra 1972 og Hallagerbakken fra 1982.
Betrakter vi perioden fra 1930-tallet til 1980-tallet under ett, kan vi se en utvikling som har gått i retning av en stadig mer helhetlig planlegging. Utviklingen har gått fra enkeltprosjekter til integrerte boligområder. Galgeberg fra 1936 er et enkeltbygg i indre by. Her har målet ganske enkelt vært å skape moderne boliger med innlagt vann, bad og wc og sentralvarme til 178 familier. Planleggingen av Romsås vil jeg se som et høydepunkt for den helhetlige boligplanleggingen. I planen for Romsås tok arkitektene ikke bare hensyn til den enkelte families behov for tak over hodet og de mest grunnleggende tekniske fasiliteter, men også til deres behov for arbeidsplasser, offentlig kommunikasjon til bykjernen, sosial kontakt, fritidsaktiviteter, deres behov for trafikksikkerhet og kontakt med naturen.
Annen verdenskrig danner en skillelinje i boligbyggingen. Med Lambertseter på 1950-tallet får den helhetlige boligplanleggingen for alvor gjennomslag. I kapitlet om Lambertseter diskuterte jeg drabantbymodellen og definerte den som en realisering av funksjonalismens byplanideal. I de etterfølgende kapitlene har jeg vist at prinsippene i drabantbymodellen har vært grunnleggende for boligbyggingen fra 1950-tallet og helt frem til 1980-tallet. Drabantbyene er anlagt som små bydelsenheter utenfor bykjernen. Drabantbyen skulle virkeliggjøre funksjonalismens krav om sunne, rasjonelle boligområder med frittstående blokker, store friarealer og trafikkseparering. Lambertseter, Ammerud, Romsås og Holmlia er planlagt etter disse prinsippene. Selv om de fire drabantbyene Lambertseter, Ammerud, Romsås og Holmlia er planlagt etter de samme prinsippene, vil jeg si at det er mulig å identifisere to forskjellige linjer i planleggingsarbeidet. Planleggingen av Lambertseter og Romsås har mange grunnleggende trekk til felles. Her har arkitektene vært opptatt av å skape gode bomiljøer med mulighet for sosial kontakt mellom beboerne, samhold og tilhørighetsfølelse. Bebyggelsen er organisert i nabolag. Nabolagene skulle, slik arkitektene så det for seg, fungere som den minste enheten i lokalsamfunnet. Nærbutikker, grendeskoler og intime tun skulle fremme fellesskapsfølelse og lokalt initiativ. Arkitektene har hatt store ambisjoner utover det rent tenkniske og arkitektoniske. Karakteristisk nok er hvert tiår preget av stor idealisme etterfulgt av et tiår med pragmatisk og nøktern planlegging. Lambertseter ble etterfulgt av Ammerud, og Romsås av Holmlia. Her har arkitektene nøyet seg med å planlegge boliger og fellesfasiliteter, og vekten er først og fremst lagt på det tekniske og funksjonelle.
Leilighetsplanene fra alle de seks tiårene viser at OBOS i det alt vesentligste har bygget for den tradisjonelle kjernefamilien. Også når vi ser på utviklingen av leilighetene danner annen verdenskrig en viktig skillelinje. Galgeberg fra 1936 har først og fremst toromsleiligheter med to store, udefinerte oppholdsrom. Leilighetensplanene ble utsatt for sterk kritikk i samtiden fordi de ikke tok utgangspunkt i en families behov. I Oslo Byes Vels boligundersøkelse som ble utført under krigen, ble det slått fast at leiligheter av denne typen ikke var egnet som familieboliger. Etter krigen ble det utformet nye leilighetstyper basert på funksjonsstudier og funksjonalistiske teorier. I kapitlet om Etterstad Nord har jeg drøftet de nye leilighetsplanene. Tre- og fireromsleiligheter ble prioritert. Leilighetene skulle ha en stue med plass til spise/arbeidsbord og sittegruppe. Ett eller to mindre soverom ble planlagt for barna. Barnerommene skulle gi plass til seng, skap og arbeidsplass. Foreldresoverommet fikk et større areal. Kjøkkenet, husmorens arbeidsplass, skulle være hygienisk og rasjonelt og ikke mindre enn at familien til hverdags kunne spise der. Bruksbalkong ble krav for alle leilighetene. På 1940- og 50-tallet ble leilighetene utformet etter denne modellen. Dette er solide familieleiligheter som fungerer godt også i dag. 1960-tallet representerer et tilbakeslag i forhold til brukstankegangen. Som jeg har vist i kapitlet om Ammerud la bygningsteknikken nye føringer på leilighetesplanene. Leilighetene ble lange og smale med liten fasadebredde og tilsvarende lite dagslys, og arbeids/spisekjøkkenet ble erstattet av en kjøkkenkrok uten vindu. På 1970-tallet kom igjen beboernes behov i fokus, og kravet om fleksible og elastiske leiligheter gjorde seg gjeldende.
I hvilken grad gjenspeiler OBOS-arkitekturen internasjonale arkitekturteorier-og visjoner?
Arkitekturhistorisk befinner jeg meg i modernismens epoke, og jeg har definert alle borettslagene jeg har arbeidet med som modernistiske. Analysen av de seks borettslagene kan dermed fungere som et overblikk over modernismens utvikling. utviklingen går i takt med ledende arkitekturvisjoner i nordisk og internasjonal sammenheng. Nils-Ole Lund skriver i boken "Nordisk Arkitektur" at det enestående med den nordiske arkitekturhistorien at den kan beskrives ved å bruke eksempler fra boligbyggingen alene. Arbeidet med OBOS-arkitekturen fra 1930- til 1980-tallet har vist at dette er tilfelle, også lokalt i Oslo-sammenheng. I oppgaven har jeg slått fast at OBOS-arkitekturen kan settes inn i en større arkitekturhistorisk kontekst. Men den sosiale boligbyggingen har alltid en nedtonet karakter, og den har, som Nils-Ole Lund skriver alltid et nyansert og humant tilsnitt. Det er, også i det rent estetiske, en sosialt bevisst arkitektur, en arkitektur for velferdsstaten. | nor |