| dc.description.abstract | I denne oppgaven vil jeg undersøke forholdet mellom malerisk og fotografisk representasjon i en gruppe bilder malt av Gerhard Richter i 1999. Serien omfatter 35 oljemalerier og et overmalt fotografi. Av disse 36 bildene er det fem fotorealistiske og 31 abstrakte verker. (“1999-bildene,” eller “Krefeldsyklusen.”)
Først viser jeg ved hjelp av en rekke eksempler, hvordan Richter gjennom hele sin produksjon systematisk har latt sine bilder dvele i spenningsfeltet mellom malerisk og fotografisk representasjon. Dette blir tydelig i hans kontinuerlige bruk av fotografisk forelegg for fotorealistiske, men også for abstrakte malerier. Det sentrale spørsmålet i denne drøftelsen vil være om det finnes en slik medieveksling i 1999-bildene.
Oppgavens problemstilling skiller seg fra grunnperspektivene i den øvrige Richterforskningen på flere punkter. For det første skal jeg ikke bare konstatere at det foregår et vekselspill mellom malerisk og fotografisk representasjon i Richters bilder, som så mange andre har gjort tidligere, jeg skal i tillegg spørre hvorfor, eller på hvilke premisser dette skjer. For det andre skal drøftningen av forholdet mellom maleri og fotografi knyttes til et billedmateriale som hovedsaklig består av abstrakte malerier. Dette innebærer en forflytning og en utvidelse av diskusjonen knyttet til medievekslingen i Richters kunst, i og med at denne diskusjonen inntil nå kun har tatt utgangspunkt i de fotorealistiske maleriene. Når dette er sagt, må det tilføyes at enkelte kritikere har påpekt at Richters abstrakte bilder også har et fotografisk preg, men ingen av dem har gått nærmere inn på hva som ligger i dette. Et tredje punkt er at billedmaterialet jeg har valgt å ta utgangspunkt i, så langt jeg har greid å bringe på det rene, aldri har vært gjenstand for en samlet verksanalytisk undersøkelse.
Oppgaven er delt inn i tre kapiteler. Første kapittel er en introduksjon til veksling mellom maleri og fotografi som et generelt trekk i Richters produksjon. Andre kapittel er en presentasjon av 1999-bildene, og tredje kapittel er en diskusjon av forholdet mellom malerisk og fotografisk representasjon i 1999-bildene. I gjennomgangen av Richters ulike vekslingsstrategier vil jeg reise en rekke spørsmål knyttet til forholdet mellom malerisk og fotografisk representasjon i Richters kunst. Hvorfor valgte Richter den møysommelige omveien via oljemaleriet i sine fotorealistiske bilder? Hvis det var fotografiets objektive innramning av virkeligheten han etterstrebet, hvorfor forstørret han ikke heller bildet fremfor å male det? At fotografiet ikke var et enkelt middel som hjalp ham til å tilnærme seg virkeligheten kommer særlig tydelig frem i de tilfellene der han også har malt abstrakte bilder etter fotografisk forelegg. Det er på bakgrunn av dette forholdet jeg skal undersøke 1999-bildene. Denne billedserien er hovedsakelig abstrakt, og det er sannsynligvis bare de fem fotorealistiske bildene som er basert på fotografi. Jeg vil argumentere for at det allikevel finnes en vekslingen mellom malerisk og fotografisk representasjoner i 1999-bildene, men at vekselspillet, eller den fotografiske representasjonen i det maleriske, har endret betydning fra Richter begynte å bruke fotografi som forelegg tidlig på 60-tallet. I 1999-bildene er vekslingen ikke lenger knyttet til en faktisk involvering av begge medier, vekselsspillet mellom mediene er tilstede i en slags indirekte forstand gjennom et spill mellom malerisk og fotografisk representasjon som visuelle kvaliteter. I bildene henspiller Richter aktivt på sin egen tidligere maleri-fotografi-diskurs, gjennom et nettverk av referanser. Han gir bildene fotografiske elementer som nedfeller dermed fotorealismen som en klangbunn bakenfor de abstrakte bildene. Samtidig styrker han denne mediekompleksiteten ved å føre sammen fotorealistiske og abstrakte bilder i innenfor samme serie. Avslutningsvis vil jeg argumentere for at Richters medieveksling kan sees i lys av Palimpsestbegrepet. Bildene er palimpsestiske både i sin oppbygning i flere nivåer, der de forskjellige lagene av maling er som en vev av underliggende, overliggende og sidestilte nivåer, men de er også palimpsestiske i sin diskusivitet, der de gjennomgående parafraserer sin egen kunstneriske forhistorie.
Richters uavlatelige veksling mellom malerisk og fotografiske representasjon holder bildene fast i en konstant dialektisk spenningsituasjon. Bildene er verken malerier eller fotografier. Bildene streber mot negativitet, men ikke som uttrykk for et nihilistisk anti-kunstnerisk prosjekt, men som et forsøk på å undra seg begrepsliggjøring. I negasjonen søker Richter ly for språkets kategorier og mytologier, som hindrer en fri forståelse. Delvis søker han en taushet i uttrykket, for å unngå sin egen bruk av et ladet billedspråk, og delvis bringer ham betrakteren til forvirring, i håp om å generer en helt ny type erfaring. Når Kunstverket verken kan forstås som maleri eller fotografi, men dveler i det ubestemmelig område mellom kategoriene, skapes det et frirom der det igjen blir mulig å stille seg spørsmål om hvilken type mening som kan formidles, og hvilken type transcendens som fremdeles kan erfares i kunsten i dag. Resignasjonen i Richters bilder springer ut av det faktum at selv innenfor denne negasjonen er det umulig å svare på disse spørsmålene. Den uroen vi møter i betraktningen av bildene hans, er knyttet til det at vi umiddelbart fornemmer at vi tar bildene for å være noe annet en det de er. | nor |