Abstract
Oppgaven behandler den feministiske resepsjonen av den franske kunstneren Suzanne Valadon (1865-1938) og deres tolkninger av hennes fremstilling av kvinneakt.
Hovedtekstene i den resepsjonshistoriske analysen er skrevet av tre feministiske kunsthistorikere:
Rosemary Bettertons “How do Women Look? The Female Nude in the Work of Suzanne Valadon” (1987); Patricia Mathews’ “Returning the Gaze: Diverse Representations of the Nude in the Art of Suzanne Valadon” (1991) og Passionate Discontent; Creativity, Gender and French Symbolist Art (1999); samt Gill Perrys “Women painting Women” (1995).
Deres tekster markerer en vending i verksforståelsen av Valadons kunst, og samtidig bidrar til en gjenopplivning av Valadons kunst og anerkjennelse.
Oppgaven ser nærmere på hvordan de feministiske tekstene har bidratt til en økende interesse for Valadons kvinneakter, og hvilke ringvirkninger dette kan ha hatt for Valadons posisjon i kunsthistorien. Resepsjonshistorien blir behandlet som to separate deler, den tidlige/pre-feministiske og den senere/feministiske resepsjonen av Valadons kunst. Jeg har valgt å begrense oppgaven til tema og motiv som angår kvinneakt, med hensyn til at den feministiske resepsjonen først og fremst behandler Valadons fremstilling av kvinnekroppen.
Det var sjeldent at en kvinne fra arbeiderklassen ble anerkjent som kunstner i Frankrike ved første halvdel av 1900-tallet. På tross av dette ble Valadon anerkjent i løpet av 1920-årene. Etter hennes død i 1938 ble hun gradvis utelatt fra kunsthistorien. Frembruddet av kvinnebevegelsen i 1970-årene gjorde sitt til at Valadon ble gjenoppdaget og studert i lys av kjønnsperspektiv etter 1980.
De feministiske tekstene legger særlig vekt på mangelen av sensuelle og erotiske antydninger i Valadons kvinneakter, noe de tolker som en form for resistans til konvensjonelle fremstillinger av kvinnen som objekt for det mannlige blikk. Gjennom en kontekstuell lesning av de historiske og sosiale relasjonene i Valadons samtid, søker de feministiske forskerne å avdekke hvilke forutsetninger som lå bak hennes egenartede kunstproduksjon. Valadons erfaring som modell for avantgardekunstnere regnes som en avgjørende faktor for at hun valgte å bryte med konvensjonene. Det interessante er at Valadon ikke engasjerte seg i politikk og/eller feminisme, og hun tok avstand fra all form for kategorisering. Kan en kvinne som ikke er feminist produsere feministiske verk, eller er de tillagt feministisk meningsbærende elementer? Dette er et sentralt spørsmål i undersøkelsen av den feministiske resepsjonen av Valadon.