Omgivelser som kulturpolitikk : om begrepet estetisk kvalitet i stortingsmeldingen Kultur i tiden

Abstract

Stortingsmeldingen Kultur i tiden fra 1991-92 brakte omgivelser inn som et område i kulturpolitikken. I denne oppgaven vil jeg sette forståelsen av estetikk og estetisk kvalitet som kommer fram i Stortingsmeldingen og i det påfølgende handlingsprogrammet “Omgivelser som kultur”, inn i et rammeverk av estetisk teori.

Hva legger dokumentene i begrepet estetisk kvalitet? Speiler de en usikkerhet om hva estetikk og estetisk kvalitet kan være i våre omgivelser? Tar de opp i seg et utvidet estetikkbegrep, bevisst eller ubevisst? På hvilke måter endres begrepet når det blir konkretisert i lovverket og i de ulike veilederne for estetisk kvalitet? Jeg vil se hva som skjer når de spørsmålene som reises settes i en teoretisk ramme, og vise hvordan rammene blir sprengt både av teorien jeg bruker og av dokumentene selv. Selv om en estetisk opprustning av det fysiske miljøet var utgangspunktet, og det i utdypningen av begrepet i lovverket avgrenses til å gjelde “visuelle kvaliteter”, blir estetikken gitt en svært omfattende rolle både i den fysiske og i den sosiale oppbygningen av samfunnet. Estetisk kvalitet som kulturpolitisk satsningsområde blir satt i sammenheng med begrepene livskvalitet, oppvekstmiljø, kulturarv, identitet, tilhørighet og bærekraft. Hvordan denne sammenhengen er, og hvilken hensikt det har å lage lover og retningslinjer for å sikre estetisk kvalitet, har imidlertid vært gjenstand for omfattende diskusjon.

Stedsbegrepet, forståelsen av stedsidentitet og betydningen av de fysiske omgivelsene for det sosiale miljøet som satsningen på estetisk kvalitet la til grunn, har blitt sterkt kritisert fra flere hold. Blant annet har forbindelsen til den norske arkitekten og arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz’ forståelse av stedsidentitet og stedstap i etterkrigstiden blitt kritisert. Denne oppgaven ser Norberg-Schulz’ fenomenologiske tilnærming til arkitekturen og innflytelse på de kulturpolitiske dokumentene på en annen måte enn mye av den omfattende kritikken har gjort. I lys av dette vil jeg argumentere for at satsningen på estetisk kvalitet som ligger til grunn for de kulturpolitiske dokumentene fremdeles kan være en verdifull måte å nærme seg stedet på. Den må imidlertid være en blant flere.