| dc.description.abstract | Sportsosiologi som forskningsgren ble etablert rundt 1960. Den tar for seg sportens rolle i samfunnet, deriblant sport og utdanning, sport og helse, sport og kjønn, samt sport og migrasjon. Forskningen gjelder først og fremst vestlige land, lite har vært gjort i Afrika. Jeg har undersøkt sportens rolle for unge i Afrika, og har utført to feltarbeid, det første i Senegal (jan.-febr. 2008), det andre i Norge (nov.-des. s.å.). Hovedstudien gjelder studenter ved Universitetet i Saint-Louis (intervju med 21 studenter samt noen ansatte), mens studien i Norge gjelder profesjonelle senegalesiske fotballspillere (6 fotballspillere i forskjellige norske klubber). Mens de første tilhører eliten og har sport som fritidsbeskjeftigelse, har de andre oftest liten utdannelse og ser fotballen som en vei ut av arbeidsledighet og fattigdom.
Jeg har undersøkt sosiale parametre som kjønn, religion og etnisk/regional opprinnelse. Bare kjønn viste seg å ha betydning. Gutter driver sport fra de er små (oftest fotball), mens jenter ikke begynner før i ungdomsskolen. Dette er kulturbetinget: tradisjonelt har gutter mer fritid enn jenter, som skal hjelpe hjemme. Valg av sport er også kjønnsavhengig. Flest jenter spiller håndball, flest gutter fotball. Begge har tendens til å fortsette med sportsgrener de har drevet med før, men bare én gutt har fotball som hovedsport. Kampsport er en unntagelse, ingen hadde drevet med det før, men Universitetet i Saint-Louis har laget egen hall og tilbyr gode treningsforhold, antagelig derfor er disse sportsgrenene de aller mest populære. Kanskje er det også fordi bryting er en tradisjonell folkesport. Jentene fremhever også selvforsvar som grunn. Generelt er det også bare jenter som oppgir slankhet som grunn til å drive sport. Dette er en påvirkning fra Vesten, for skjønnhetsidealet i Senegal er fyldige kvinner. Både gutter og jenter oppgir ellers grunner som fysisk form og bedre konsentrasjonsevne til studier. Alle mente også at sport var viktig for helsen. Ingen trodde imidlertid de ville få særlig tid til sport når de ble ferdige med studiene.
Når det gjelder fotballspillerne, har jeg sett på rekrutteringsmåter, møtet med norsk kultur og fremtidsutsikter. Bare to av de seks søkte seg bevisst til Vesten, de andre fire ble oppdaget av agenter, en senegaleser og noen norske talentspeidere. Utsikten til å tjene penger til familien var utslagsgivende for å si ja. Kulturforskjellene omfatter språk (de som har minst skolegang snakker lite fransk - som er undervisningsspråk i Senegal, bare én har lært seg norsk, de andre har lært mer eller mindre engelsk), religion (problemer med 5 daglige bønner), måltider (type mat og tidspunkt), klima og omgangsform (mer spontan i Senegal). Spillestilen er også mer spontan i Senegal, mens treningen er mer disiplinert i Norge. Men alle er fornøyd med gode rammebetingelser (lønn, medisinsk oppfølging). Fremtidsplanene er uklare, de vet ikke om de får forlenget kontrakten. Noen vil gjerne videre til England eller andre europeiske land. Pengene de tjener, sendes til familien. Bare én sier han legger seg opp penger ved å bygge flere hus i Senegal som han leier ut. Men alle drømmer om å reise hjem igjen til Senegal. | nor |