L’enseignant sénégalais face au programme d’histoire du second cycle : perception et pratiques en classe

Abstract

Oppgaven tar for seg historieformidling på videregående skole i Senegal, Vest-Afrika. Landet fikk status som uavhengig stat i 1960 etter å ha vært kolonisert av Frankrike i 104 år. Jeg har forsøkt å finne svar på hva slags type samfunnsborger den uavhengige staten tar sikte på å forme gjennom dagens historieundervisning i Senegal og hvilken rolle læreren har i denne prosessen.

Analysen baserer seg på et to måneders forberedende feltarbeid i Dakar i 2006, samt et seks måneders opphold i 2007. Jeg har observert 70 historietimer (i by, i mindre by og på landsbygda) og dybdeintervjuet ulike aktører i skolesystemet, deriblant rektorer, lærere og studenter/elever ved lærerhøgskolene og i videregående skole, pedagogiske rådgivere, funksjonærer i utdanningsdepartementet (også en tidligere minister) samt senegalesere som arbeider i internasjonale organisasjoner.

Den nasjonale opplæringsloven (1991) og gjeldende læreplan i historie (2004) definerer dannelsen av homo senegalensis (’idealborgeren’) slik: idealborgeren skal være bevisst sitt eget samfunns tradisjoner og særpreg samtidig som han retter et åpent blikk ut mot verden. Læreplanen henter derfor emner både fra den nasjonale og den globale historien.

Til tross for at mange lærere uttrykker sterkt engasjement for faget, holder ikke utdanningsnivået alltid følge med entusiasmen, og læreplanens visjon og innhold er ikke tilstrekkelig godt kjent. Dette skyldes bl.a. den mangelfulle lærerutdanningen (som også kan være totalt fraværende: mange ansettes uten pedagogisk utdanning). Diktat er fortsatt den mest utbredte undervisningsformen – til tross for at læreplanen legger opp til aktiv bruk av didaktisk materiale og en høy grad av elevdeltakelse i undervisningen. Mange lærere greier heller ikke å avslutte alle forelesningene før skoleårets slutt. Likevel kan ikke lærergruppen alene holdes ansvarlig for situasjonen. Knappe økonomiske ressurser og omfattende streiker som hindrer fremdrift i undervisningen i henhold til planen, er også avgjørende for manglende kvalitet på historieundervisningen.

En annen viktig årsak til at planens intensjoner ikke realiseres, er at det ikke finnes noe nasjonalt produsert læreverk i historie for den videregående skolen. Skolebøker produsert i Frankrike utgjør i skrivende stund eneste form for didaktisk materiale tilgjengelig for lærere og elever på dette nivået. Disse er utarbeidet for den franske læreplanen og ikke den senegalesiske. Synet på afrikansk historie generelt og på senegalesisk historie spesielt er også nødvendigvis farget av øynene som ser.

Det er grunn til å tro at selv om utarbeidelsen av et nasjonalt læreverk i historie kunne bedret fagsituasjonen i Senegal, ligger nøkkelen til en mer effektiv og tilpasset historieopplæring like mye i et klarere samsvar mellom teori i lærerutdanningen og praksis i skolene, bedre faglig og pedagogisk oppfølging, samt en økt bevisstgjøring rundt bruken av didaktisk materiale – ikke bare produksjonen av det.