Abstract
I denne oppgaven har jeg tatt for meg og beskrevet den japanske sikkerhetspolitikken i perioden etter den andre verdenskrig og frem til i dag med det formål å forklare hvilken betydning den japanske fredsgrunnloven har hatt for utformingen av denne politikken.
Spørsmålet er om det empirisk kan påvises en sammenheng mellom grunnlovens bestemmelse og den sikkerhets- og utenrikspolitikk Japan faktisk har fulgt? Ligger det rettslige bindinger på den politiske handlefriheten når det gjelder sikkerhetspolitikken, og blir disse rettslige bindingene i så fall respektert? På det ene siden er det slik at vekslende regjeringer har fastholdt at bestemmelsen ikke kan være til hinder for opprettelsen av selvforsvarsstyrker, og at disse selvforsvarsstyrkene gjennom årene har bygget opp en ikke ubetydelig militær kapasitet, i dag med et samlet budsjett på rundt 4.856 milliarder yen (opprinnelig statsbudsjett for 2005), og med et personell på henimot 240.000 individer. Samtidig er det slik at selvforsvarsstyrkene delvis har påtatt seg oppdrag langt fra Japans egne kyster. Blant annet har Japan sendt små avdelinger til fredsbevarende operasjoner i Kambodsja (1992-93) og Øst-Timor (1999-), og japanske krigsskip patruljerte i det indiske hav under den amerikansk ledede offensiven mot Taliban-regimet i Afghanistan (2001) samt stasjonert styrker i Irak (2005-). På den andre siden er det slik at det i Japan har vært betydelig og vedvarende motstand mot remilitarisering og japansk deltakelse i internasjonale militære operasjoner i utlandet, og at denne motstanden blant annet har vært begrunnet med at slik remilitarisering er i strid med grunnloven.
I oppgaven forsøker jeg å gi noen forklaringer på nevnte motsetninger som igjen forhåpentligvis vil bidra til en dypere forståelse av Japans politiske og militære rolle i verden. Oppgaven vil forhåpentligvis også gi en større forståelse for i hvilken utstrekning, og i tilfelle hvordan, rettslige regler kan virke inn på andre samfunnsforhold.