Abstract
Min hovedpåstand er at man i dag bruker æresdrapsbegrepet som en slags sekkebetegnelse på mange typer drap som ikke bunner i ære. Menn dreper kvinner ut fra mange årsaker og man må se på de utløsende årsakene for å forstå hvorfor kvinner blir drept av familiemedlemmer. Patriarki og ære er som forklaringer ikke er tilfredsstillende.
**For å underbygge mine argumenter har jeg januar og februar 2009 gjort et feltarbeid i Tyrkia der jeg har samlet historier om familiedrap. Informantene har vært personer med profesjonell tilknytning til drapene (advokater, ansatte og ledere ved krisesentre, journalister og akademikere). Jeg ba dem om å fortelle meg æresdrapshistorier blant migranter eller blant personer bosatt i rurale områder. Jeg samlet 15 historier, der 6 omhandlet migranter. Jeg mener drapene blant migranter ikke kan kalles æresdrap. De som migrerer gjør en negativ klasserreise, de mister de trygge rammene som fantes i landsbyen, mange sliter med å få jobb og maktforholdet mellom ektefellene forskyves fordi mannen mister sitt monopol på det offentlige rom når kona må ut å jobbe. Dette gjør at han mister kontroll med kona. I samfunn, som man finner i særlig sørøstlige deler av Tyrkia og som migrantene tar med seg til vest, er det å ha kontroll med kvinnelige familiemedlemmer viktig. Dette fordi kvinnene er bærere av familiens ære. Hvis kvinnen bryter æreskodeksen, taper hele familien sin ære. At mannen mister kontroll er dermed problematisk. At han i tillegg også mister enerett på å være familiens forsørger gjør det enda vanskeligere fordi hans to hovedoppgaver som mann forsvinner. Da utvikles en frustrasjon, en personlig psykisk krise, som i ekstreme tilfeller ender i drap. Resultatene jeg har funnet i min studie, støtter i stor grad opp om Mazhar Bagli, ved Dicle Universitetet i Diyarbakir sin teori. Deler av funnene kan brukes på migranter som kommer til Norge fra land med æreskulturer, eksempelvis Tyrkia.
**Et annet interessant funn er at familien i Tyrkia ser ut til være mer tilbaketrukket hva gjelder beskyttelse av kvinnen enn i arabiske land. Når kvinnen gifter seg går hun over til å bli under mannens beskyttelse. Hennes familie har fortsatt et visst ansvar, men dette ansvaret er mindre enn i andre æressamfunn. Dette betyr at tyrkiske menn, i større grad enn menn fra andre æreskulterer, får svekket sin ære om kona bryter med æreskodeksen. Dette taler for at drap blant ektefeller i Tyrkia mer legitimt kan kalles æresdrap. Det bør likevel eksistere et begrepsmessig skille. Man kan kanskje kalle dem individuelle æresdrap, slik også Wik, Galta og Olsen gjør i boken Mord-selvmord i Nære Relasjoner (2005).
**Forekomsten av æresdrap blant kurdere er stor i Tyrkia. Man kan imidlertid ikke kalle æresdrap for et kurdisk fenomen. Den kurdiske befolkningen i Tyrkia har vært utsatt for sosial, politisk og økonomisk marginalisering og mange har måttet migrere etter kurdisk konflikt med myndighetene på 80- og 90-tallet. Befolkningen står igjen traumatisert og med færre rettigheter enn andre innbyggere. Dette er trolig deler årsaken til den store forekomsten av æresdrap i den kurdiske befolkningen.