Reformer i Saudi-Arabia : Hvor går grensene for reformprosessen som startet i 2002?

Abstract

Det finnes kanskje ikke noe land som er så myteoppspunnet som Saudi-Arabia, til tross for at kongedømmet har hatt et stort antall vestlige boende i landet siden 1970-tallet, og er et av de mest moderne arabiske landene. Det er kanskje likevel flere som assosierer Saudi-Arabia med henrettelser og kvinner i svarte ʻabaya, fremfor med de to skyskraperne som pryder Riyadh. Kvinners dårlige stilling og 11.september settes i sammenheng med den konservative wahhabi-læren i landet. Landets ʻulamaʼ (lærde) har også blitt beskrevet som en hindring for politiske og sosiale reformer.

Siden 2002 har det likevel blitt gjennomført en rekke reformer som har ført til en større liberalisering av det konservative saudiske samfunnet. Men ”reformisme”, i betydning av løfter om endring gjennom gradvise reformer, har vært en overlevelsesstrategi hvor målet er å skape et inntrykk av endring uten å rokke ved de grunnleggende maktforholdene. Formålet med oppgaven er å vise at reformprosessen i Saudi-Arabia ikke skiller seg fra de mange reforminitiativene i Midtøsten etter 1970. Det impliserer at den positive utviklingen i Saudi-Arabia vil kunne reverseres, når regimet har fått konsolidert sin stilling, i likhet med det som skjedde i en rekke arabiske land etter en kort periode med kontrollert liberalisering.

Det er allerede tegn på at mange av reformene allerede har nådd sine grenser. Reformer innen utdanning og det som angår kvinners stilling og sija-minoriteten, er blant reformene som har møtt størst motstand. Landets ʻulamaʼ har tradisjonelt hatt stor makt over samfunnet og ser naturligvis derfor på reformer som kan svekke deres innflytelse med misnøye. Mitt argument er at hensynet til landets økonomiske velferd vil ha større prioritet i perioden fremover. Det er mer sannsynlig at kongen vil vise større vilje til å presse gjennom andre sosiale reformer som er nødvendige for å kunne imøtekomme krav fra den rasktvoksende befolkningen og opprettholde de sosiale godene som har vært en kilde til legitimitet siden 1970-tallet.

Reformprosessen fra 2002 til 2010 kan uten tvil beskrives som en periode hvor ʻulamaʼ har mindre innflytelse og prestisje, men de har fortsatt stor makt over det juridiske, utdanning og den kulturelle sfæren. Al Sauds religiøse og politiske legitimitet henger nøye sammen med ʻulamaʼs autoritet til opprettholde landets religiøse karakter. Det er derfor ikke i kongefamiliens interesse å svekke ʻulamaʼs rolle i samfunnet. Den virkelige hindringen for reformer er kongefamilien.