| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven har jeg med utgangspunkt i kvinner bosatt i og rundt Sandefjord kommune i Vestfold, sett nærmere på kvinnenes side av hvalfangsthistorien, og undersøkt hvordan hvalfangernes hustruer opplevde hverdagen med og uten ektemennene ved sin side under den pelagiske hvalfangsten i tidsrommet 1930-1968. Oppgavens hovedproblemstilling, ”hvalfangerhustruer, en gruppe sterke kvinner?” er inspirert av moderne kjønnsteori og kjønnsforskning, og stiller spørsmålstegn ved flere sentrale påstander i den eneste andre boken om hvalfangerhustruene i Vestfold, nemlig høyskolelæreren og forfatteren Jorunn Vesterlids bok Hvalfangerkoner og barn forteller fra 1992. Oppgaven er videre en kvalitativ studie, og bygger i hovedsak på muntlige kilder. Hovedkildene er egne intervjuer med tidligere hvalfangerhustruer og en hvalfanger, i tillegg til minnematerialet etter Jorunn Vesterlid, som også består av intervjuer med forhenværende hvalfangerhustruer. I tillegg består oppgavens kildegrunnlag av et supplerende kildemateriale som blant annet består av en privat brevsamling, foto og avisutklipp.
Oppgaven består av totalt fire analysekapitler, som på ulike måter belyser og besvarer problemstillingen. I det første kapittelet ser jeg nærmere på hvalfangerhustruenes arbeid, og studerer både arbeidet til hvalfangerhustruene som bodde på gård, og arbeidet til hvalfangerhustruer som bodde i byen eller tettbygde strøk. Sentrale spørsmål er hvorvidt hvalfangerhustruenes arbeid skilte seg fra øvrige, samtidige kvinners arbeid, samt om mennenes fravær førte til at kvinnene fikk større ansvar. Denne diskusjonen fortsettes i kapittel tre, hvor jeg diskuterer kvinnenes arbeid og hverdagsliv under andre verdenskrig. I kapittel fire tar jeg for meg hvalfangerhustruenes fritid, og undersøker om de tilbrakte mye tid sammen under mennenes fravær, en diskusjon som igjen belyser hvorvidt kvinnene opplevde at de var del av en spesiell gruppe, eller et kollektiv som hvalfangerhustruer. Det siste analysekapittelet omhandler kvinnenes følelser, og jeg spør hvordan det var å leve med en ektemann som var fraværende store deler av året, og som i tillegg hadde et tidvis farlig yrke.
På bakgrunn av analysen har jeg kommet frem til en hovedkonklusjon, hvor jeg hevder at hvalfangerhustruene nødvendigvis ikke var sterkere enn andre kvinner, men at de som følge av mennenes fravær likevel måtte takle så vel et utvidet ansvar som ekstra utfordringer. Jeg finner heller ikke at det medfører riktighet å omtale hvalfangerhustruene som en egen gruppe kvinner til enhver tid, til tross for at det forekom anledninger hvor kvinnene opplevde så vel liknende erfaringer som samhold. | nor |